Pizza-frokost

Martine in wonderland

Du har helt rett Nina, det e som Alice i Wonderland her, bare med mæ chasing the white rabbit istedet. Har prøvd nå anna helt crazy, litt mer absurd enn Bum Bum Train; speed-dating. Ei venninne spurte om æ va med og æ har jo en slags policy på at alt må prøves en gang og for en fantastisk bra mulighet til antropolgisk feltarbeid!! så æ joina. Skal prøve å fremstille det så rettferdig som mulig, men det kan bli vanskelig. Tjue jente sitt ved hvert sitt bord (ikke på rekke å rad) og guttan må skifte bord hvert 3dje minutt. Først tenkte æ at 3 minutt e jo ingenting, men gjett om det e 2,5 minutt for mye av og til. Aldersgruppa skulle være 23-35 men det blei kjapt klart at diverse herrer hadde juksa med en 10-15 år. I begynnelsen e det mye spørsmål av typen "ka gjør du kor e du fra" etc, men så blir man litt lei av det å det gikk over i "har du sett den siste James Bond å ka synes du om gullfisk". Av tjue gutta va fire arbeidsledig, nesten halvparten holdt på å miste håret eller hadde begynnandes gråning. To satt og skalv og ungikk øyekontakt, disse to va langt over aldersgrensa men det treng ikke bety nå. En hadde plastikk-hud og shiny lips og minte om han i American Pshyco. Og så en ganske ADHD fyr som snakka litt vel mye om nekrofili. Ingen av guttan va spesielt attraktiv, men en fant æ tonen med, han ligna veldig på Will i Will og Grace. Av de to jenten æ va med hadde bare ei kryssa av en gutt av tjue som mulig interessant. Så ka sir dette om speeddating, eller ka sir det om speeddating i begynnelsen av desember kanskje heller? At markedet e ganske så trist. Kvelden endte med at vi gav fra oss noen tips på sjekking, eller det vil si noen av guttan spurte om kordan de skulle ta kontakt med jente og vi va enig om at "how you doin" kun funke for Joey i Friends.

Nå anna æ synes å ha dårlig karma på, post høstsemesteret i Kairo, e sære roommates. No bor æ jo på twin, og for ta støyten for det, men denne 31 åringen e ikke helt god altså. Liset og æ har sagt på uavhengige tidspunkt at det ikke funke å ha lyset på i gangen om natta for hele soverommet blir opplyst, og at æ har eksamen denne uka og treng søvn, men da fikk æ beskjed om å finne mæ et anna sted å sove fordi ho skal absolutt sitte i gangen å jobbe hele natta. Så æ maila deanen i dag, så får vi se ka han sir.

Klar for juleferie!

Wassup Løndøn!

Noen som kjenne igjen krølltoppen foran Picadilly Circus?
Også meg å Anna på "hugging hill"
Meg å Umbreen på Barrio Latino (latinobar på en båt)
og til slutt mæ foran Queen Marys Rose garden i Regents Park

Bum bum

Tjoho, nyheter fra mitt kultiverte liv i kvasi-metropolen London, der puban og metroen stenge ved midnatt hele uka og nattmat e et uendelig prosjekt fordi ingenting e åpent. Til og med vanskelig å finne en åpen kaffe-bar etter klokka åtte på en hverdag. Konserta e ferdig i god tid før midnatt. Likevel går det an å leve et visst uanstendig uteliv her :P

Dagens tema, kultur. Jadda, vi har tid til sånt åsså. Fredagen va det Lykke Li konsert på Koko i Camden, supert lokale. Et gammelt teater med flere level gjort om til konsert-areal med tidenes største disco-kule i taket. Meg å Anna (som æ jobba med på Hulen som nu bor i Brixton) dreiv å fantaserte om å lage action film der den fall ned å splatte alle konsertgåeran. Nok om det. Det va gøy, disco etter konserten. Dagen etter va helt surrealistisk. Anna e med i et performance-konsept som hete You Me Bum Bum Train. Greia e du ane ikke ka du kan forvente anna enn at du skal gå gjennom flere settinge i en gammel fabrikk. Eventen e ikke markedsført så det går på på jungelrykte (ehem, norsken e litt utvanna her trur æ mene jungeltelegrafen).

Det begynte med at æ satt på ryggen til ei dame og blei bært inn i et rom med karaoke, fikk en shot med rum og etter en del gauling med til gamle 80s hits satt i en rullestol å venta. Så gikk æ ned ei trapp med flere performancera som “venta på å komme inn på klubben” æ kom ut fra. Hver setting e separert fra forrige av svarte forheng. Følgende møtte mæ; gammel dame i seng som snakka walisisk, helsesjekk, nekta inngang på utested, flyplass-sjekk, catwalk --kjørt gjennom det hele i rullestol—- poenget e at du e midpunktet, alt handle om dæ, du e i konstant samtale med performanceran men det e så absurd at du ikke e sikker på ka som e virkelig lengre. Det utfordre sansan på alle måta. Det beste va da æ krøyp gjennom en tunnel av hvit bomull og plutselig blei røska opp av tunnelen av to boksera og befant mæ i en boksering midt i heaten. Og æ va championen, så coachen min dreiv å mota mæ opp og så bam va kampen i gang (det hele va som tatt ut av en film), æ spilte med hele tida (når æ ikke hadde latterkrampe). Ifølge Anna e det jenten som bokse hardest når de komme i den settinga, hehe. Tygg litt på den!
Seinere kom æ inn i et hvit rom med gutta i røde kondomdrakta og det va en lang bob-bane med publikum, og de dreiv å svingte mæ rundt å ropte å herja å så fløy æ ned bob-banen (i rullestolen selvsagt). Æ vet ikke ka æ ska si, hele greia va fantastisk moro, absurd, og uforutsigbart, og sykt moro å spille med. Fin lørdags ettermiddag i Shoreditch!

Ellers blir det mye sheesha her, av en eller anna grunn kjenne æ plutselig masse pakistanera. Også folk fra overalt selvsagt, SOAS e max internationalt, men ja, masse pakistanera. Og ei kuwaitisk “prinsesse”, ho e så utrolig vakker, den vakreste jenta på SOAS mene æ. Og æ får så mye innsikt i kulturen hennes. Ho har invitert mæ til Kuwait så æ kan se landet fra innsida og kordan det e i familien. Men det mest imponerandes e kor åpnet ho snakke om religionen og forholdet mellom kjønnan. Syv menn har allerede spurt faren hennes om hånda hennes i ekteskap, men det e selvsagt hennes avgjørelse. For å skille seg e ikke et alternativ for da må ho flytte tilbake til foreldran, sånn fungere det i Gulf-landan. Det handle om ekteskap og det e ikke så fjernt fra ka mange jente overalt drømme om. Æ skal skrive mer om temaet etterhvert, kjenne hjernen e litt sliten i dag, det va mye absurd å ta inn i går.

Trivelige tider i Londonstan.

This is Britain

Sharing my life as it is, requested by Magnus å Jostein
Skal foressten skrive på norsk i dag.

Studentlivet er litt tungt for tiden. Har erfart at bostandarden i London ikke er i nærheten av hjemme, vi betaler for beliggenhet og ikke så mye annet. International Student Housing (ISH) lover mye på hjemmesiden men hva som møter deg samsvarer ikke med beskrivelsene og står ikke til forventningene. Første dag i London; ankommer London etter å ha ventet 5 timer i flyet i Tromsø på grunn av tjukk tåke (fikk ikke lov til å forlate flyet pga Schengen-regler).
Til slutt kommer jeg fram til ISH, får et nøkkelkort og blir sendt avgårde for å finne den andre byggningen, overlesset med bagasje. Nøkkelkortet fungerer på noen dører, men ikke inn til noe rom. Jeg går tilbake til resepsjonen for å høre, og blir sendt til kjelleren. Rommet viser seg å være 8 kvm. Det lukter råte og det er fuktig. Skuffet, men uten tid til å dvele, min gode venninne Julianne venter i sentrum som velkomskomite, hun fløy over fra Oslo for å henge og tilfeldigheter gjorde at vi kom akkurat samme helg. En heftig helg med design museum, slitne føtter, uteliv og tidenes reduserte besøk på British Museum.

En uke senere er det køing for harde livet på SOAS, det tar ca en uke med papirarbeid og underskrifter fra professorer, mer køing og byråkrati. Byråkratiet i Cairo kan ikke måle seg med dette papir-monsteret. Hva er internet liksom? Lite hjelp å få og mange frustrerte studenter overalt. Er så sulten og lei en dag at jeg gir opp køen og går hjem til kjelleren. Får likevel skiftet master og valgt fag siste dagen i uka, fra anthropology of media til anthropology of development. Tar modern standard (eller standard modern…tror det heter det motsatte av i Norge her) arabisk og midtøsten kultur og samfunn. Arabisken er et strategisk valg på vei til språk-institutt i Libanon eller Syria en gang i framtiden. Første uka (Oktober) er det freshers week. Møtte en gjeng med tilfeldige jenter første dagen og vi blir en fast gjeng som tester ut diverse utesteder av type “gjesteliste og covercharge”og restauranter. Senere møter jeg tilfeldigvis en jente som bodde i samme byggning som meg på Zamalek, Noori Elise, som igjen kjenner Umbreen som også har gått på AUC men før vi var der. De er nå blant min faste sheesha-gjeng. Når vi har råd drar vi til Edgware road som er som et slags “Chinatown” på arabisk for araberne og skjemmer oss bort med hommos, sheesha og mynte-te. Sheeshaen koster 12 pund der.

Første gang jeg går inn i en matbutikk, tilfeldigvis Waitrose, en av de dyreste i byen, kommer jeg kun ut med melk og et eple. Utvalget er for overveldende og jeg er fortsatt valuta-blind. Den perioden hvor pund virker ufattelig lite fordi alle prisene er ett-sifret komma noe. I etterkant kan jeg konstantere at mye faktisk er billigere her enn hjemme, at organisk mat er dominerende overalt men at kvaliteten på kjøtt og fisk ikke er noe å skrive hjem om. I tillegg er det en del “basics” jeg ikke finner (basic er subjektivt selvsagt) kakao og minimais er no show. Ligeså var jeg trafikk-blind, og ble nesten påkjørt hver gang jeg gikk over veien. Trafikken går “feil vei”, derfor er det malt med hvit maling ved alle overgangsfelt enten “look left” eller “look right”. Så må du sjekke om lyset er grønt, og når du har kommet så langt glemmer du å se etter syklister som plutselig nesten treffer deg fordi du var for opptatt med å speide etter biler. Det tok ca 3 uker å venne seg til fenomenet.

En annen litt humoristisk ting har åpenbart seg, årsaken til at briter er bleikfeite (grov generalisering med en anelse sannhet)!! Treningsenter koster flesk og solarium er litt tabu her. Regner med man er mer bevisst på faren for hudkreft, desverre for meg, snøhvit om dagen. Hundreogfemti kroner for tolv minutter er uaktuelt. Det tilsvarer 14 pund. Så over til noe helt annet enn forfengelighet, studier igjen. Sier seg selv at det blir litt intensivt når hele masteren skal gjøres med bare 22 uker undervisining på to semester, 5 måneder undervisning tilsammen. Masteroppgaven skriver vi neste sommer, i løpet av 3 mnd. Jeg var skikkelig overrasket over at det var mulig å omvende meg selv fra B-menneske til A-menneske så kjapt. De første 7 ukene har jeg stått opp før 8, vært ajour med lesingen og trent regelmessig flere ganger i uken. Nå som det nærmer seg slutten av semesteret, vinteren kommer og det er kaldt og mørkt, har energien falt litt, hadde en uke hvor jeg ikke hadde motivasjon til noe som helst kontruktivt, det vil si lesing og trening (venner forteller meg at det er normalt, men supermennesket i meg godtar det egentlig ikke). Har heldigvis funnet veien tilbake til biblioteket igjen nå og skriver på to essay som skal inn første uken i januar. Studiet er hardt, har tilogmed tilbragt helger på biblioteket, de fleste som kjenner meg tror meg neppe. Så hvordan går effektiv studering og clubbing overens? I motsetning til i Norge går det an å gå ut å danse her fullstendig edru uten å bli sosialt stigmatisert, samtidig som sheesha gjengen stort sett består av muslimer hvorav majoriteten generelt velger å ikke drikke,

Bosituasjonen. Det lille rommet med fuktig, muggen luft var deprimerende, jeg fikk angst av å være der. Klagde i en uke for folk var ikke særlig hjelpsomme i det hele tatt, til slutt fikk jeg flytte inn på rommet ved siden av som er litt større. Kanskje jeg ikke nevnte det, men jeg bor altså på shared room i øyeblikket, det vi si at vi deler soverom. Dette koster 4800 kroner pr mnd. Noe som kan funke meget bra om personene er kompatible. Men her er det null logikk i hvem de plasserer på samme rom, selv om vi fylte ut skjema med interesser. Etter en uke kom det en jente som skulle bo her, og la oss bare si at vi passer ikke overens i det hele tatt, og at hun ikke går overens med resten av beboerne.

Så jeg flytter over til SOAS studentboliger i desember til mitt eget rom med eget bad, fordi jeg fortjener det og ikke har tenkt å bruke tid eller energi på dette mennesket. Litt synd er det for jeg er blitt veldig glad i to av mine andre flatmates, vi er seks i denne uopplyste, mugginfiserte kjellerleiligheten hvor malingen faktisk faller av på badet pga råte. To fløytister fra Royal Academy of Music, de er fantastiske positive folk og jeg kommer til å savne de masse (fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å se de like ofte, de er hardtstuderende musikere). Det andre som er fantastisk med stedet er beliggenheten (sentrumvant som jeg er finner jeg det helt fjernt å skulle bo utenfor kjernen), Regents Park er rett utenfor døra. På fine dager jogger jeg der, mens det enda var varmt gikk det i piknikker og spaserturer. Parken er fantastisk, i tillegg til å huse zoologisk hage i enden har den Queen Mary`s rose garden, sports fields, tamme ekorn, små hyttelignende cafér, svane-sjø (med svaner) fontener og all den naturen jeg savner hjemmefra. I en ende ligger London Central Mosque og skinner med sin enorme gullfargede kuppel. Det går ikke ann å overdrive hvor splendid indeed Regents Park er!

Det var det meste for i kveld og jeg tviler på at noen av dere har lest alt her, neste blog skal handle om mine kulturelle “reiser” i London ☺

Wallahi

I det siste har æ

1) falt ned ei trapp i et offentlig bygg og slått kneet

2) fått gratis klipp av pannelugg og styling hos frisør

3) atter igjen funnet ut kor vanskelig det e å pakke når man skal flytte

FLYTTA

dvs, i mårra tidlig 06.50 går flyet til London :D

må legge med to nye linka i margen åsså, dagens ungdom (eller kidza) dvs kompisa (tvillinga for å være mer spesifik) av min lillebror har reist ut i verden og de har ikke akkurat valgt de mest tradisjonelle landan, Egypt (el Fayoum) og Kina. De e altså 17 år!

The art of travel

Jeg elsker å reise.
Til jul ønsker jeg å reise med tog fra Istanbul til Teheran sammen med venner (Maria er selvsagt), fra Iran til Syria for å besøke James, og fra Syria til Libanon (kjenner en voldsom dragning mot Beirut). Iran og Beirut har jeg vært på vei til før, men det har kommet noe i veien. Men om det ikke blir til jul så står det høyt på lista, sammen med Japan, Kina og India. Gjerne den transsibirske jernbanen. Eller Afrika på langs. Enda bedre enn å bare reise dit er å bosette seg der for en stund, og bli kjent med kulturen, jeg er sosialantropolog, om ubevisst.

Jeg tror at ettersom jeg blir eldre vil reise-mentaliteten min endre seg. Nå som jeg er ung er det lettere å ta til seg kultur og språk, og bli kjent med andre i mitt alderssjikte. En gang må jeg prøve å ta en stor utenlandsreise alene. For det er lett (og trygt) å reise med venner, noe helt annet kanskje å reise med kjæresten, men du reiser alene blir du kjent med deg selv på en annen måte igjen. Reising handler ikke utelukkende om opplevelser, det handler om å møte mennesker, og se sitt eget hjemland fra utsiden. Man blir tvunget til å reflektere over egen kultur, over seg selv.

Øll-festivalen forsterket mitt inntrykk av at jeg har mer til felles med mennesker i andre land enn med mange nordmenn, "folk flest", det er kanskje ikke engang menneskene det handler om men generelle holdninger og verdier i samfunnet, som igjen utrykkes i handlinger.

Jeg skal ikke sove bort sommernatta.

Cabaret

Seconds from the Cabaret at Hotel Naciònal de 5 estrellas, Habana
(clip with sound)

La hoja de coca no es droga

La hoja de coca no es droga - kokablader er ikke dop. Det stod det paa skjorta til guiden vaar, Ozzi. Som vi nok har greid presisere var en meget karakteristisk person. Han kalte alle "petal, flower, darling. love etc". Dere leser vel Ninas blog ogsaa! Utsagnet om kokablader stemmer meget godt. Hele gjengen hadde anskaffet kokablader pluss et sort stoff som fungerer som reaktor, det sorte stoffet er laget av sevjen fra en plante pluss sitronsyre saa vidt jeg forstod. I allefall, kokablader skal hjelpe mot hoydesyke og paa fordoyelsen. Vel vel, det hjalp kanskje litt paa hodepinen (man tygger det kun paa vei opp til de hoyeste passene, det er ikke saann at folk gaar og knansker kokablader i gatene her), eller man brygger te paa de. Oppskriften er som foelger : Man tager en 10 blader og baker de inn med en minibit med reaktor, ogsa tygger man det hele i 15 minutter foer man spytter det ut. Virkningen er nummenhet i leppa og litt i munnen, nesten som lett bedoevelse, men bortsett fra det har det lite virkning. Groent spytt og gressmak i kjeften. Ikke saa verst egentlig.

Saa hvor disse dop-anklagene kommer fra vet ikke jeg, koka hoerer mer sammen med koffein og lettere avhengighetsskapende midler. Jeg mener, paa vei opp til det hoyeste passet skulle jeg virkelig oenske kokabladene var bare bittelitt mer effektive, haha. Nei, helt serioest altsa!

Aaa, ka mer man skulle sagt om Macchu Picchu, det er saa mye som maa fordoyes. Cuzco e i allefall en super fin liten by! Fant ut etterpaa at ae va eneste single jenta pa gruppa vaares, og det va 6 single gutta der. Jaja, naar man gaar svett, skitten og ekkel hele dagen e nok ikke floerting det foerste man gidd aa bry seg med. ¿Eller? Okei, da har vi nok utgreid ganske godt om Macchu Picchu, da e det bare aa glede seg til bildan kommer!

Japp, neste adventure: vi hoppa paa en 6 timers buss til Lake Titicaca, kjent innsjoe for de fleste. Fikk nada info om ka turen skulle inneholde, og ingen va veldig villig til aa hjelpe. Jaja, vi ankom Puno og hotellet som va iiiiskaldt. Hodepinen strax tilbake paa plass, Puno ligg paa 3800 meter! Brukte dagen paa ingenting egentlig, spising og soving. Saa moette vi paa Greg og Liz fra Macchu-gruppa, vi visste de skulle ned dit, men ikke kor de skulle vaere. Viste seg at de hadde faatt rommet rett over gangen. Dermed antok vi at vi skulle paa samme rundtur dagen etter, men der tok vi feil. De ble henta av en mann, og rett etter kom ei dame og kasta oss paa en fullstappa buss, full av kjaerestepar!! Dama spurte ikke ka vi het heller saa vi antok vi va paa riktig buss.

Deretter va det ned paa baaten, halve reisefoelget va fransk og kunne dermed ikke engelsk. Guiden va en skikkelig tomsing som prata masse uten og egentlig fortelle noenting, og gjentok en million ganga at folk bor paa the floating islands, fordi noen hadde lest i ei guidebok at de drar dit hver maarra fra Puno. De flytende oyene floet fritt for flere aar siden. Etter en time kom vi til foerste oya, Uros. Her snakke vi skikkelig masseturisme!! Sikkert rundt 20 smaa baata med turista, alle stoppa paa hver si lille oy med hver sine smaa familia som med engang vi kom satt seg ned og begynte med handarbeidet. Som de seinere skulle selge til turistan. De kan umulig ha bodd akkurat der, det va nok mest for show, for det va nada inne i husan. Vet ikke om alle e oppdatert paa ka slags floating islands det e snakk om, men de e laga av toerka siv og torv, husan e ogsa laga av siv og ogsa smaa baata som ser ut som svana eller naa saant. Plutselig hoerte vi noen som, ropte, saa va det Greg og Liz som stod paa "nabooya" og vinka. Hehe.

Vi tok en saann svanebaat over til neste sted som va "hovedoya" (alle oyen heng fast i hverandre) der va det smaa kioska, restauranta, tv og parabol. Skikkelig trivelig sted, men litt vel mye pushing av suvenira. Saa tok baaten oss 3 tima ut paa aapent vann til neste oy, Amantani, kor vi blei utlevert til vaar "madre" (mamma) og tatt med til et hus. Opplegget her var at gruppa (som hadde null samhold, guud kor vi savne Macchu-gruppa) blei delt opp og sendt til en lokal familie kor vi skulle bo til dagen etter. Ganske primitive kaar. Vi tilbragte dagen med aa leke med husets 4aarige jentunge.

Til lunsj var det suppe...
til middag var det suppe med noko attaat, og da jeg vaaknet dagen etter og saa en bolle paa frokostbordet tenkte jeg; faen, suppe naa igjen, heldigvis var det pannekaker, panqueque. Teen vi skulle faa var en plante som stod paa bordet, det skjoente selvfoelgelig ikke jeg. Det var en type fjell-mynte, ikke fult saa god som mynteteen i Midtoesten!! Familien, som bestod av bestemor, mammaen, to gutter og en jente, hadde hoener, griser og tre stk cuy (marsvin) springende rundt paa kjoekkenet. Iflg den udugelige guiden er giftealderen 15 her og gj.snittlig levealder 45. Det var ingen menn i huset, men vi regnet med de var paa havet, siden de lever av fisk paa oyene i Lake Titicaca. Kingsfish, trout og naa lokale arter. Ogsaa strikker hele befolkningen, de gaar og strikker hele dagen. Luer etc ect som de kan selge. Hovednaeringen er turisme, saa kommer fiske og jordbruk. Klaerne er meget fargerike og kommer faktisk fra Andalucia i Spania, brakt med av conquistadorene. Lake Titicaca har vaert underlagt mange herskere, blant annet Incaene. Men de var ikke de opprinnelige beboerne.

Paa kvelden var det "fest" for turistene. De fleste ble kledd opp i tradisjonelle klaer og maatte danse rundt baalet mens to band hadde battle (eventuelt spilte hver sin gang) Begge bandene bestod av unge gutter. Mye pan-floytemusikk i Peru. Jeg og Nina fikk hver vaar poncho og satt og froys paa en benk, iiiskaldt. Hadde paa meg ullundertoy, fleece, genser, vindjakke, lester, votter, lue og ullponcho. Oya var ganske idyllisk, men vi som kom rett fra Macchu Picchu var fortsatt i en mental tilstand innstilt paa action og adventure, dermed kjedet vi oss ganske fort da det var lite aa ta seg til. Superromantiskt paa kvelden, fullmaanen lyste opp alt saa vi ikke trengte lommelykt (for engangsskyld). Sov som beibier den natten :D

Dagen etter var det en time baat til siste oy, Taquila (maa nesten dobbelsjekke navnet). Der gikk vi en times tid oppover (4200 meter), herregud, flashback til Inca-trailen. Moette paa Greg og Liz igjen, de er noen herlige folk. Lunsjen var paa en restaurant foer vi tok baaten tilbake til Puno. Der hadde vi 5 timer foer bussen tilbake til Cuzco. Spiste sammen med Greg og Liz, greide aa stikke fra regninga, det var mer uskyldig enn det hoeres ut som. Jeg ba om regninga men vi fikk bare Greg og Liz sin, saa ventet vi ganske lenge men ingenting skjedde, dermed bestemte vi oss for at det var skjebnen som ville spare oss for noen kroner og gikk :D

Paa busstasjoen fant vi ut at bussen var kansellert (bra vi var ute i god tid), men at vi kunne faa plass paa en mye bedre buss gratis. Greit for oss! Desverre holdt vi paa aa fryse i hjel den natten, det var iiiskaldt paa bussen, til tross for tjukk innpakkning. Kom tilbake til hostellet i Cuzco 04.30 og sovnet. I dag vaaknet vi ufrivillig 09.00. Shoppet en del alpakka-ull og bare chillet i solen paa hoved-plazaen i byen. Plaza de Armas er saa trivelig! ME GUSTA CUZCO.

To dager til CUBA!! HURRA HURRA HURRA :D

Aiai caramba

Da var fortsettelsen klar.

Foerst maa jeg fortelle hva hoyden gjoer med kroppen din, selv om du ikkje blir hoydesyk (faar ikke puste, svimmel og hodepine- og da blir du sporenstreks sendt ned igjen) saa kjenner man meget godt at man er 3000 meter + over havet. Foerste dagen i Cuzco var det hardt aa puste, skikkelig tungpustet og ondt i hodet. Boelger av hodepine. I tillegg mister man matlysten, hvertfall jeg, og faar luft i magen. Vanskelig aa sove ogsaa. Ikke super delikat. Slik har kroppen min foelt seg siden jeg ankom Cuzco. Pluss en del ekstra jeg naa skal fortelle om.

Tredje dag med Inca-schminka:

Med lovord om en lettere dag, etter helvette-dagen med 16 kilometer, pustevansker for begge to og legger saa stive at de kunne knekt rett av, et par "Luis Im dying" og "Are we there yet", og noen taarer paa Nina, svette som osten paa knekkebroed som har ligget for lenge, ja altsa etter en helt ekstrem dag, skulle vi bare "kose" oss den tredje dagen. Ikke mer enn 4 timer max sa de, og vi skulle se masse Inca ruiner.
Jada, vekket 07.00, startet dagen med en skikkelig sprint opp til den tredje passet. For engangs skyld greide jeg holde foelge med gutta i teten, men det var flere som syntes det gikk vel fort. Greia med aa sprinte opp steinete veier og trappetrinn er foerst at man blir skikkelig scvimmel av aa konsentrere seg om aa holde seg paa beina og de evinnelige steinene, og for det andre at man ikke faar med seg noe av naturen rundt. Ikke at det gjor noe saerlig, det var tjukk taake hele formiddagen.
Etter passet racet vi forbi den ekstremt treige "stokkegjengen". En turgruppe som alle har leid gaa-staver (anbefalt for de med daarlige knaer). De brukte syyyk lang tid nedover nettopp fordi det var ueffektivt aa stokke seg ned trappetrinn. BAH.

Etterhvert som solen kom kunne vi se det fantastiske landskapet. Et inca-plataa med jordbruks-trinn 3400 meter over havet med utsikt ned til elven og fjellene rundt. Fantastisk. Toget gikk forbi nedi dalen. Peru har det mest storslaatte landskapet jeg har opplevd. Noen ganger er det som Ringenes Herre (surprise surprise) naar de er i Rohan eller naar Gimli, Aragon og Legolas jakter orkene over fjellet. Paa vei opp saa vi lamaer, alpakka, kuer etc. Plutselig var vi i regnskogen, eller "high forest". Det er alt dette som gjoer turen verdt aa ta, man glemmer fort at man nesten svimte av opp til Dead Womans Pass, og de saare beina etter 16 kilometer naar man ser den naturen, naar man sitter i solen og drikker te. Med riktig guide og tempo kan det godt vaere en meget behagelig tur, ikke saa stress som vaar. Alt det gale til tross, jeg angrer ikke paa at jeg tok den, det var verdt slitet naar man fikk foelsen av oppnaelse av at man hadde gjennomfoert hikingen! Det var nemlig flere som ble sendt ned igjen pga hoydesyke.

Campen i Winaywayna var litt mer high tec, varme dusjer, massasje og restaurant. Bare 7 kilometer igjen til Macchu Picchu. Luis viste oss en ruin paa andre siden av campen med inntakte hus og drikkevann-system. Skikkelig bra. Paa kvelden gikk jeg for en massasje, det var nok en daarlig ide, noen sier det utloeser giftstoffer i kroppen. Sovnet av og da jeg vaaknet var jeg saa svimmel at det var vanskelig aa gaa. Samme natt, vi skulle staa opp 03.45 for aa komme foerst i koen opp til sol-porten, de aapner ikke stien opp foer 05.30 nemlig og det er skikkelig rush for aa komme foerst, vaaknet jeg av at jeg maatte kaste opp. Vridde og vred meg og gulpet luft, saa vaaknet Nina og sa "er du kvalm?" og aapnet teltet for mer luft. Saa resten av natta, ikke at det var noe igjen av den, laa jeg i nedoverbakke med hauet ut av teltet og ble litt vaat av regnet, men fikk pustet.

Aa bli vekket 03.45 var doeden for meg, greide ikke spise noe, gikk som en zombie i moerket etter de med hodelykter, jeg og Nina hadde jo ikke det med. Satt og ventet, halvsov paa Terje, saa begynte sprinten opp til Solporten (som er paa fjellet over Macchu Picchu). Det gikk greit i ca 1 time og 10 minutt, med paaminnelse om at vi faktisk loep oppover glatte steiner og ulent terreng (en jente paa en annen gruppe bristet ankelen). Da det var 20 minutter igjen kom plutselig kvalmen. Maette stoppe opp og ta av fleecen, gjennomsvett. Siste biten oppover var bratte trappetrinn, saa jeg, Greg og Liz tok baby-pace paa ny, vi kom opp minutter etter resten. Selvfoelgelig var alt taakelagt paa toppen, vi saa absolutt ingenting. Dermed fortsatte vi ned til Macchu Picchu og satt oss for aa vente paa solen, som virkelig lot vente paa seg. For en overgang, fra hard core backpacking i fjellet til verdens mest kjente Inca-ruin, FYLT med turister! Bare 250 hikere om dagen, men hvem vet hvor mange turister som kommer med toget og bussen opp dit, sprader rundt i sandaler og hot-pants. Kultursjokk.

I allefall, solen kom etterhvert, fikk i meg en banan meget sakte. Guidingen begynte, jeg satt meg paa et inca-trinn, og ble plutselig veldig daarlig. Saa fra at jeg maette legge meg ned, og gikk ned igjen til utendoerscaféen. Der sovnet jeg paa en benk. Hehe, jadda, 4 dager med grensesprengende fjell-maraton for aa doe paa en benk tenker dere naa. Neida, jeg fikk sett Macchu Picchu godt nok. Etter en time kom Luis ned med Jan (som hadde en skikkelig nasty betennelse i tommelen siden dag 1, den var knallroed og stiv og rett og slett jaevlig), de skulle til legen i Aguas Calientes, byen nedfor i dalen. Jeg ble med, ble plassert paa restauranten hvor vi skulle moetes seinere, hvor en hyggelig ire viste meg sengene som var i tredje etasje. Der laa jeg og skiftet mellom kuldeskjelvninger og brennende hetetokter, ogsaa kjent som FEBER! Trudde jeg hadde ligget der hele dagen og at de andre hadde tatt toget uten meg, men saa fant jeg de andre i foerste etasje og klokken var bare 14.00. Det var slutten paa inca-trailen, folk falt fra som fluer etter dette. Aalesunderne slet med magetroebbel, andre med infeksjoner, myggstikk, kvalme, eller rett og slett; rein utmattelse. Vi tok toget tilbake til Cuzco, 3,5 timer pluss 20 minutt buss. Jeg gikk rett til sengs, mens de andre dro ut for en siste middag - marsvin paa gutta. Men de kom kjapt tilbake og gikk til sengs.

Dagen etter var kroppen i top shape :D Vi ble en saann god gjeng med folk at vi avtalte aa ha felles middag samme kveld. Jeg og Nina flyttet inn paa hostel, men fant ut at vi skulle undersoeke mulighetene for utflukter og endte med aa booke en tur til Puno og Lake Titicaca for de neste 3 dagene, der er vi naa, etter en liten 6 timers buss-tur. Det ligger paa 3800 meter, og hodepinen driver og etablerer seg igjen. Mer kommer!

Speedy Gonzales does Incatrail

Andale Andale (gaa med deg)
Arriba Arriba (opp opp)

Foer jeg begynner med Inca-eventyret, skal jeg bare fortelle hva slags kulturelle midler jeg har med for intellektet. Thousand Splendid Suns og Girls from Riyad (Banat al-Riyad). Vitig med Midtoesten litteratur. Musikk som funker paa 24 timers bussturer og sprinting opp til 4200 meter; Gotan Project, Tinariwen, U2, Hung Up av Madonna, Matisyahu etc.

Inca-eventyret begynte med en rush-tur til Ollantaytambo pga general-streiken, og lite viste vi hva som ventet av stress videre. Guiden, en meget stereoid type med Hasselhoff-lost in the 80s stil og loevemanke var veldig ADHD og entusiastisk. Hah, 45 kilometer, tenkte vi. Naa tenker jeg, herregud, vi overlevde Macchu Picchu!!
Foerste dagen begynte med en 12 kilometers hike paa 6-7 timer. Tempoet var meget raskt, men det var ikke de verste stigningene. Til lunjs hadde porterne satt opp telt og disket opp med maissuppe til forrett og fisk (med ost) og groennsaker til hovedrett. Vi fikk hver vaar bolle aa vaske hendene i. Sol hele dagen og fantastisk og se paa fjellene, et med snoe paa, og en inka-by (der vi fikk 10 minutter observasjonstid fra plataaet, ingen tid til utforskning). Etter lunsj var det videre rush til campen, de siste 3 kilometerene gikk rett oppover, og inka-trapper er meget hoeye i forhold til vaare smaa bein.

Naa maa jeg introdusere gruppa, en fantastisk gjeng som fungerte bra sammen, saa bra at vi skal moetes for middag ogsaa i kveld i Cuzco. Foerst the hooneymooners! Vi hadde to par som var paa bryllupsreise. Et fra Dublin, Greg og Liz, supersosiale og hyggelige, med en god porsjon humor. Greg hjalp meg med baeringen siste dagen da jeg hadde feber, tilbake til det senere, og Liz var sykepleier saa hun kom med gode tips underveis. De fleste foelte seg daarlig paa et eller annet tidspunkt, i magen, pusteproblemer etc. Neste par ut er Giske og Kari, fra Bergen. Skikkelig hyggelige folk, et skikkelig super sporty par som gjoer alt mulig av aktiviteter. Kari er aerobics-instruktoer og jeg fikk selvfoelgelig et par gode uttoyningstips hos henne :D Saa var det vaere fire aalesundere. Hehe. Peter, Eirik , Jan og Terje. Skikkelige godgutter med et par saeregne hobbyer og sokke-historier paa lur. Her snakker vi kjernesunn norsk ungdom, sprang opp fjellet uten saa mye som en draape svette. Naar jeg og Nina holdt paa aa segne om av utmattelse og gele-bein paa slutten av dagen, dyttet de oss opp bakken eller passet paa at vi var ok. Hele gruppa var superflinke paa aa passe paa og motivere hverandre. Sist men ikke minst, de to soestrene fra Calefornia, Ashley og Whitney. Ogsaa meget sporty. Ahley jobber selv som adventure-tourguide og er snowboardinstruktoer og Whitney springer halvmaraton. Dere burde ha skjoent tegninga naa og sett hvor opplagt det er at vi to norske jenter hadde de minst gunstige forutsetningene for aa holde tempoet.

Ok, hvor var jeg. Ja, vi kom til campen foerste dagen og fikk boller med varmt vann til aa vaske foettene i, samt popkorn og kakao :D Til middag var det quinoa-suppe og kylling. Sjokoladepudding til desser. To og to delte telt, det var ekstremt vanskelig og faa sove paa grunn av hoyden. Angret paa at vi ikke hadde hodelykter da det ikke var lys paa do, men vi fikk laane av noen andre, samt mygg-middel. Hver dag ble vi vekket 07.00 med en kopp te. Jeg froeys ganske mye foerste natta, fant et hull i foret i soveposen! BAH! Hele Inca-trailen har vi ropt "PORTER", for baererne springer til campen mens vi gaar. Ja, springer faktisk opp fjellet, de pauser jo naa og da, men jeg er soekk-imponert. De tjener 170 soles pr tur, det er ca 55 dollar. Naar det ikke er sesong drar de tilbake til markene sine for aa dyrke de og vaere med familien.

Ok, dag 2, kjent som helvettes dagen, og jeg vet sjuukt godt hvorfor. Vi skulle fra 3200 meter opp til 4200, kjent som Dead Womens Pass. 16 kilometer skulle unnagjoeres, ca 8 timer gaaing. Foerste timen var greit terreng, men saa begynte det, inca-steps (det vil si litt for hoye, for mine bein, trappetrin av stein bratt oppover). Det gikk greit en stund, med tanke paa at tempoet var ganske raskt, men etterhvert som det ble hoyere og hoyere og vanskelg aa puste greide jeg ikke holde tempoet uten asmatiske pusteanfall. Sementlaara hjalp ikke paa. Det endte med at jeg og guide-assistent Luis gikk ca en halvtime bak de andre (20 minutt etter Nina som ogsaa slet) og tok det rolig og snakket om alt mulig annet saa jeg skulle la vaere og tenke paa pustingen. Jeg kom meg faktisk opp Dead Womans Pass, alternativet var aa gaa tilbake til start (17 km) og det er jo ikke noe alternativ. Jeg kunne aldri gitt opp og snudd, om jeg saa skulle kroepet de siste 2 kilometerne. Og selvfoelgelig var det tjukk taake paa toppen, saa vi saa ingenting, nada! Jeg var tilogmed for sliten til aa spise snickersen min, det skulle man aldri trudd. 5 kilometer i litt for kjapt tempo opp til 4200 meter og ingen tur-sjokolade. BAH!
Etterpaa var det 5 kilometer nedover bratte inca-trinn, vi gikk forbi de fleste andre turgruppene, og det sier en del. En av de andre guidene spurte om vi var i et race.

Saa var det lunsj, Guiden informerte oss om at det var foerste gang han var kommet en halvtime foer tida til campen. og etter lunsj kom endelig energi-kicket, vi hadde enda 6 kilometer med hike, halvparten opp bratte trinn til 3800 meter. Her fikk Nina pustevansker og et lite panikkanfall. Men med hjelp fra guiden og med baby-steps kom hun seg opp til passet. Endelig sjokoladetid. Etter dette hadde jeg energi og humoer igjen, og alt var bra. Vi kom til campen og fikk mat, og toeyde og toeyde og toeyde, men 16 kilometer bratt fjell er vanskelig og toeye bort.

Dag 3 og 4 kommer i morgen! Maa tenke gjennom detaljene.


Jeg skal sende takkemail til Nike, gortex-fjellskoene mine var fantastiske. Fikk ikke bruk for et eneste compeed! Disse skoene er gaatt inn til og fra universitetet i Tromssoe pa asfalt (45 minutt hver vei). Det vi burde hatt med, men glemte; tigerbalsam for stive muskler. Jeg toeyde nesten en time daglig, men beina var sement dagen etterpaa likevel. Og HODELYKT. Burde staatt med store bokstaver i voucheren. Opp 03.45 for aa gaa i bekmoerket og staa i koe for aa faa sprinte opp til Macchu Picchu til soloppgang paa glatte steiner, eh, uheldig uten hodelykt, UMULIG. Heldigvis reddet Terje meg og var min lysfontene hele veien :D

Peru

Hòla! Què tal?

Glemte og fortelle at chicasene har stripet haeret :D Blond og blondere. Med vaere matchende rosa fleece utgjoer vi en egen attraksjon hoyt oppi i Andesfjellene. Vi floey til Cuzco, 3400 meter over havet, tidligere Inca-hovedstad tidlig om morgenen. Kjente at jeg ble tungpustet og tung i hodet. Etter at vi ble informert om generalstreiken i Peru, ble det plutselig mye stress med aa faa oss avgaarde. Gruppa vaar bestaar av 8 (AATTE!!!!)NORDMENN, 2 irer og 2 amerikanere. Heldigvis er fire av gutta fra Aalesund, super fin dialekt, ikkje sant BENGT!Egentlig skulle vi tilbringe en natt i Cuzco, men pga av streiken blokkerer boendene veiene med stein og traer og togene slutter aa gaa (synd for de som ikke er paa hiking, saa vi ble rushet videre med buss til Ollantaytambo allerede tidlig samme kveld. Veien var virkelig blokkert med steiner, glass-skaar, guiden var litt redd for at sinte streikere skulle steine bussen, men vi saa ingen streikere, og etter litt tok vi en sidevei som var bedre. I Ollantaytambo ble vi moett av ca 15-20 busser som ventet paa militaer-eskorte tilbake til Cuzco. Det hele hoeres ekstremt mye mer dramatisk ut enn det var, ettersom Peru ikke har rykte paa seg for og vaere saerlig voldelig, og streiken faktisk er en aarlig begivenhet som varer 2 dager, aldri mer.

Foressten saa framstod Lima som en liten by i Texas eller Mexico for oss, en smaaby, selv om det bor naermere 9 millioner der (iflg taxi-sjaafoeren). Ogsaa meget interessant at vi finner mye av det samme som i Cairo, restauranter: Chilly`s, Dunkin Donuts, Gold`s Gym. Kan det vaere typisk "u-lands" kjeder? Ikke saa mye aa se i selve Lima egentlig, derfor skal vi proeve og komme oss til Amazonas fra Cuzco etter Macchu Picchu hikingen er over.

Her kommer misnoeyen inn, vi har betalt nesten 5000 kroner for turen, ogsa faar vi vite at vi maa betale for hotellet vi ikke sov paa i tillegg. Det burde gaa paa GAP sin regning!! Prisen inkluderer fly en vei (maa komme oss tilbake til Lima paa egenhaand), transport (men vi skal jo faktisk gaa 80 % av veien) og mat i 3 dager, samt 3 netter paa hotell. I tillegg maa vi betale ekstra for leie av sovepose, madrass, snack og tips. Ellers har vi anskaffet varme alpakka ullgensere til turen, type superbillige med lama-motiv, votter, lue og lester. Nina endte med grae og jeg med brune. I dag spiste vi Alpakka-biff til middag, meget godt, syntes det smakte litt som lammesteik. Marsvin er ogsaa en delikatesse i Andes-fjellene, maa nok smake paa det ogsaa etterhvert. Ollantaytambo er en del av the Sacred Valley, og i dag har vi gaett opp og ned ganske bratte stier (fjellklatring) for aa se paa ruinene. Bare 45% av Inca-byen er igjen fordi spanjolene odela den.

Vi var inne i et "typisk" peruansk hus, og der hadde de 30 marsvin springende fritt rundt paa gulvet. Det er utrolig vakkert her oppe, har anskaffet koka-blader til hikingen i morgen, saa vi ikke blir hoydesyke. Turen videre gaar saan her; foerste dagen skal vi gaa ca 12 km foer vi naar campen. Sekkene vaere ligger igjen i Cuzco, og vi har faett ta med 4 kg noedvendig utstyr som baererne baerer, men de gaar ikke sammen med oss, de gaar rett til location og setter opp campen, mens vi snirkler oss oppover, ser paa ruiner etc. Guiden snakker ganske masse, saa naar han sier det tar 6timer, regner vi nesten med at han mener 2 timer snakk og 4 timer hike. Hehe.

Dagen etter skal vi opp til det hoyeste punktet paa hiken, Dead Woman`s Pass, paa ca 4200 meter, ca 16 km og 8-9 nye timer. Veien gaar ikke rett oppover hele tiden. Saa dagen etter skal vi gaa 10 km, og rundt 6 timer, alt ettersom, foer vi camper for siste gang, staar grytidlig opp dagen etter og gaar de siste 7 km til selve Macchu Picchu. Der har vi hele dagen til aa se oss rundt, foer vi skal ned til Aguas Calientes (de varme kildene), de er vulkanske derfor er ikke vannet klart. Og saa tar vi toget tilbake til Ollantaytambo og buss til Cuzco igjen. Man merker hoyden naar sola er oppe, og ja, det er veeldig varmt her. Men naar jeg puster kun med nesa blir jeg fort vant til det. Gleder meg sinnsykt til i morgen!

Snakkes :D

Crappy sushi.com

Tjohei!
Gratulerer med dagen til meg selv! Feiret den halvveis sengeliggende etter nattens fantastiske tangoshow med middelmaadig middag, fri vin og senere bursdagsvin fra hostellet! Ja, 3 flasker vin greide vi faa i oss, fantastisk hva kroppen "taaler".
Tiden har flydd i Buenos Aires, nesten trist og reise videre i kveld, vi koooser oss saann! Har faatt oeredobber og bursdagskort fra Nina, samt en horve meldinger paa facebook (HURRA) og sms er :D :D Veldig foernoeyd!

Husker ikke hva forrige blog var om, men i allefall, ved hjelp fra Estaban paa hostellet fant vi en sushi-bar pa Independencia gata i San Telmo, "Nikkai" hvor "the japaneese community" henger ut. Fantastisk, med skyvedoerer, tofu, sake etc etc. Min fascinasjon for sushi vil ingen ende ta!! Det var fantastisk god mat, synd at det er veldig begrenset utvalg av typer fisk her, kun laks og hvitfisk, ingen tunfisk, skjell eller saant. Men det var helt supert. Desverre, tok vi en spansk en i dag, haha, en spansk en i Soer-Amerika, og gikk over gata til ett litt mindre fasjonabelt sted, og maten var skikkelig crap. Derav crappy-sushi til overskrift. Crappy maa uttales med rulle-R. Siden de var fri for hvitfisk kom hun med 7 (SYV) Nigri med blekksprut! Bajs!! Hater blekksprut. Blekksprutens forbannelse!
Okei, skal opp 03.00 og dra til flyplassen, snakkes :D

Ellers, det har regnet her, vaert knall-varmt og is-kaldt. For det meste har vi vandret gatelangs, opp, ned, fram og tilbake, sett paa byggninger, markeder, graven til Evita og Recoleta, kirkegaarden som var skikkelig fin. Daarlig tango, fantastisk tango. Spist biff, druknet i roedvin. Kjoept oss billige jeans, type Lee, ja, Martine har kjoept seg jeans!! Wunderbar!

Bestemoedrene demonstrerer paa maiplassen stadig. Vi moette broren til en facebook-kompis av Nina her om dagen, Alan - argentiner. Han fortalte oss litt av hvert om landets politikk, presidenten Christina Kirshner er vist lite popular. Stadige demonstrasjoner i gatene! Cafè Tortoni er legendarisk og fortjener sitt rykte. Nydelig submarino - melk som man dypper en sjokolade formet som en ubaat oppi. Proevde churros etter Lauras anbefalning, var ikke saa kjempegodt, er en type fritert bakverk. Ogsa dulce de leche er overalt, men liker det ikkje saa veldig lengre. Fascinasjonen var over etter et par dager. Argentinere spiser ikke frokost, de drikker kaffe med croissant klokken 11.00, snacker klokken 14-16.00 og spiser middag 21.00 eller 22.00. Kjoett uten groennsaker er veeeldig vanlig, og alle mulige kjoett-ting man kan grille, innvoller, testikler etc etc.

Buenos Aires

Jepp, her sitter jeg 08.00 og skriver blogg i meeeget kalde Buenos Aires. Har pa meg ull-undertroye, fleece og mitt nylig innkjoepte tjukke skjerf, and may I remind you; jeg sitter inne!!! Virker som om A-mennesket mitt kun fungerer paa ferie, min innebygde klokke vekker meg enten 07.50 eller 08.30 hver eneste dag, automatisk, vet ikke hvordan jeg skrur den av. Nina ligger og drar seg og aner fred og ingen fare.

Puerto Iguazu skal fra naa av hete Texico eller Mexas, en god blanding av Dr.Quinn og Mulholland Drive eller noe sant. Kjent foer sin roede gjoerme (dermed maette jeg kaste skoene mine i gaar, roede og hullete) laus-bikkjer, pick-ups og raanere. I tillegg til at det er in med all slags dongerijakker i kombinasjon med all salgs skinn!!

Vet ikke om det er daerlig karma men vi har en underlig uflaks i aa velge de mest crappye buss-selskapene. Setene var digge, men maten, aa herrejemeni... trudde jeg skulle sulte ihjel etter stoppet paa en veikro med en syltynn innbakt kyllingsnitzel og en skje oransje potetstappe. Og det var det. Saa moeter vi selvfoelgelig et par norske jenter paa sentral-stasjonen i Buenos, og de har tatt et annet selskap med good mat og alt. Bussen tok ca 19 timer, og takket vaere sovepillene fikk jeg meg noen timer paa oeyet (oeyene kanskje... jeg er da ingen cyclop).

Buenos er som sagt kaldt, vinterstid (savner min roede ullkaape naa). Men det er ogsaa stedet for biff og good roed vin. Vi tok turen til et lokalt billig sted i gaar, fikk perfekt biff (desverre uten groennsaker) og en porselensmugge formet som en and med en halv flaske husets til 6 pesos ( 1,67 kurs), meeget god. Var reise begynte i dyre Rio og blir billigere og billigere etter som vi forflytter oss, desverre gaar det ut over lommeboka etter som det blir vanskeligere og vanskeligere og motsta fristelsene, var i en sportsbutikk i gaar, med alle kjente merker, til under halv pris av hva det koster i Norge. AAA, nytt treningsutstyr tenkte jeg, men saa var det plassen da. Og i Peru blir det enda billigere, og i Cuzco har de alt av reiseutstyr. Skal i allefall skaffe meg en vindbukse. Og microfiber-undertoey!!

So long, naa ska jeg vekke Nina saa vi kan begynne dagens byvandring i Palermo!

Iguazu

Aight, jeg er kanskje ikkje den mest skriveaktive her i blogmospheren, men i allefall skal jeg meddele dere vaere siste opplevelser naa! Etter en laaang busstur fra Rio til Iguazu endte vi pa et hostel Nina fikk anbefalt av en venninne. 24 timer tok bussen. Hadde vi vaert 14 saa hadde vi kanskje hatt mer glede av stedet. Det er som en avgangshall paa en flyplass. I gaar kveld var det et meeeget cheesy "brazilian" show her. Sambakledd dame som vrikket seg over samtlige mannelige gjester, jadda. Vi var mer opptatt med vaere fantastiske ping-pong skillzz :P Etterpa var det turist-line-dance aka danskebaaten. Men ellers er det ok, og deilige varme dusjer, det har hatt vi ikke hatt foer paa var reise.

VIVA ESPAÑA!!!!!!!!!!!! Herlig avsluttning pa EM :D Gratulerer til alle spanjoler jeg har moett paa universitetet i ar. De leser nok ikke dette. Cumpleanos a vosotros!

I dag og i gaar har vi vandret rundt i Foz de Iguazu, fantastiske fossefall. Rettere sagt, i dag har vi jogget og power-walked rundt her saa vi skulle fa me oss EM-finalen. Greide 90 % av stedet paa 2 timer istedet for 5 som det staar i guiden. Det er helt nydelig i regnskogen. Det regner og vi er forkjoelet. Skal bli digg og komme til Buenos Aires, bare ca 18 timer til i buss. Aaaaaa. Lydeffekt. Men vi har oppgradert til 2.klasse pa argentinsk bussselskap, brasilianske busser (Pluma) suger og er dyre, pa argentinske far man mat og drikke. 1 klasse koster faktisk mindre enn hva vi betalte for okonomi fra Rio og hit. Jeg ville selvfolgelig hatt 1, men kompromiss ja, eller. Jaja. Det er billigere i Argentina enn i Brasil, trudde det var omvendt. Og har jeg fortalt om alt fantastiske man kan spise med kokos-smak, fisk med kokos, kokos-is, kokosmelk, you name it. Og dolce de leite, som Ingvild snakket varmt om, karamell-paalegg, smaker som Hapaa (nybakt broes med Hapaa) haha. Funker fint pa Wasa-knekkebroedene. Frokosten her i hangaren bestar av boller, cornflakes og null paalegg, saa vi har tatt fram noedprovianten.

HANGLIDING!!!!!!!! Etter og ha ventet 5 dager pa gode vindforhold og opphold fra regn, ringte endelig Paolo. Adrenalinet kom foerst da vi skulle lande, for et kick :D Verd hver krone. Har fatt en CD med bilder, men vanskelig a fa lastet opp og evig cue pa disse pcene i denne hangaren av et hostel, Hostell Inn Iguazu. Anbefales for fjortisser, alkoholikere og danskebaat-entusiaster. Det er ikke noe annet aa gjoere i Foz de Iguazu enn fossefall og regnskog, naturligvis, og de stenger 17.30, sa vi skal inn til "byen" og finne mat, dvs hovedgata som tar 5 minutt og gaa.

Herlig med spansktalende mennesker overalt. Liker Argentina saa langt. Gleder meg mest til aa handle varme lama eller apakkaull-klaer i Cuzco, det er soeren meg kaldt som pokker her, fryser jo naer det er 15 grader. Nok sutring, Soer-Amerika er fantastisk, men savner skikkelig vaere to norske venninner vi moette i Rio, Cecilia og Linn, vi ble som en liten familie. De er paa 25 dagers jeep-cross-over fra Brasil til Peru.

¿Que màs? Vi driver med menneske-observering i stor grad, mye rare folk overalt. Snakkes folkens, Ninas mobil streiker litt i dag btw.
Chao!

Girl from Ipanema dadada

Vel, dere synes kanskje det er rart, men vi har ikke sett noe til capoeira noe sted enda. Og vi har vaert bade pa Copa og Ipanema. Det er faktisk litt kaldt her, tar evigheter og fa farge, dropper snart solkremen.
I gar var vi pa tidenes gateparty. pa fredager er det full fest i en bydel som heter Lapa. fantastisk. vi danset masse overalt :)
Girl from Ipanema (ipanjima) er en bossanova, og sa er det en annen sang om Lola fra Copacabana. Liker Ipanema best, men det er for sterk strom til og bade. Surferne har det godt om dagen.

Nina har provd sushi for foerste gang, kjempestolt av henne!! Den var helt grei her, ikke i naerheten av den pa Nodee i Oslo (oeverst pa min liste, Seqoiya er nr to). Jeg har provd McD, det var ikkje noe godt, men medisin for formen akkurat den dagen, haha. Mye dyrere a spise ute pa Ipanema, og litt dyrere a bo. Venter pa nok vind til hang-gliding.
Tok oss en tur til Christo Redemptor her om dagen, fantastisk utsikt, men stiller oss tvilende til at den skal pa syv-underverker lista. Metroen er super og skrangle bussene kan man ta overalt til 2,20 real (ca 8 kroner). Rio er en flott by, herregud fotballgutta pa stranda altsa. Men alle brasilenosene sier til oss at vi skal vaere forsiktige saa, vi gar med cash i lomma og lar resten ligge pa hostellet.

Sukkertoppen var ogsa fantastisk fin, men hva skulle de me en taubane i 1907?

Moette en surfer pa stranda som tok oss med for a se Brasil-Argentina pa en fotball-pub i Leblon, dyrere stroek i byen. Det var super goey, bare lokale folk og sjokolade-pizza! Fantastisk. Foelger litt med pa EM, kjipt at Nederland gikk ut. HEIA ITALIA >)

Det blir et par havaianas pa meg, merker sekken er stappet allerede og har ikke shoppet noe enda. Ligger en havaianas shop (med ekte vare) paa hjornet her, de har 1000 forskjellige og customizer med perler og bling for noen real extra ;) Hurra.
Ellers ikke sa mye a kjoepe annet enn strand accesories og armband etc. Men vi har heller ikkje plass til mye. Bedre a handle drikkbare suvenirer , hihi. Alkissnakk her ja.

Og Rioanere har bikkjer, sma bikkjer. Puddler overalt. Likevel er det superreint, ikke en sneip pa bakken. Hvis folk kan skrive adressene sine pa faceboka sa far de kanskje postkort! Vi moillkoser oss, hilsen de fortsatt hvite onkel reisende Mac, las chicas noruegas en America del Sur ;) adios!

There was a showgirl, her name was Lola, she came from Copa Copacabana

Hola amigos, padres, senores y senoritas :P
Está bien!

Vi er i Rio de Janerio. Yesterday vandret vi langs Copacabana, overskyet og duskregn da vi ankom byen, men deilig temperatur her. Det var vel ikke akkurat jet-lag, men maldito hvor sliten jeg var etter 24 timers reisemodus (tar tid og transportere seg fra nord i landet hvor jeg bor). Fikk ikke sove pa 10 timers flyet heller, angret pa at jeg ikke tok med sovepiller!! Alle flyene var forsinket, men vi er jo backpackere sa vi chillet pa gulvet.

Ankom Rio, ikke noe stress, fant bagasjen med engang, rett gjennom tollen. Hostellet vart er ganske bra og 5 minutt fra stranda. Vi tok en lokal vri og spiste frokost pa matbutikken. Helt genialt, man plukker alt mulig fra en buffeé og betaler pr hekto. Og det er sa mye frukt overalt, moden mango!! Etter frokost var vi begge sa svimle at vi matte ga a sove litt. Akkurat som om rommet beveget seg.

Kommer langt med spansk her, vanskelig a forsta brasilianere som prover snakke spansk, blir sann russisk-spanskt. Ikke mott mange engelsktalende enda. I dag er det blaere himmel og vi skal til Ipanema og forhapentligvis grille oss litt. Skal mote to jenter vi har avtalt med pa forhand, mulig det blir tur til Sukkertoppen, Jesus-statuen og diverse i dag. Vi er ogsa keene pa paraglidning over Rio :D Ogsa skal vi innom et fruktmarkedt og fratse i frukt, kan engang beskrive hvor fantastisk moden mango er!

Vi har allerede hatt en del caiprinhas, og ja, de smaker fantastisk her! Ikke sann som hjemme. Veldig sterke, og saledes nyttige, de dreper nok en del bakterier. Ja, det er derfor vi drikker drinker til lunsj. Eller er det :P

Lover a holde dere oppdatert, har gratis nett pa hostellet :)

For dummies

Helvettes forbanna drittdings, ville jeg ha utbrutt, nordnorsk som jeg er med manglende adjektiv-undervisning i grunnskolen.
Her har jeg vært supersmart og anskaffet en liten gadget som skulle tåle en sommer med solkrem, strandliv og annet som hører varmere strøk til. Forutsett levetid; 6 uker. Ville selvsagt spare den fine knallrøde (og drøyt dyre) iPoden for slik slitasje. Og det føltes galt å skulle utsette en liten Shuffle for hardbarsket backpacking, dermed kjøpte jeg en Creative Zen-stone. Fanden og hans oldemor til manglende zen skal du lete lenge etter. Tre timer med træg opplastning, hva skjer? Jo, den lille satanen hakker selvsagt. Det er på nippet før den blir måsemat!! Sitter en groteskt svær måse ute på plenen og venter på annet enn mark. Den skal sporenstreks, SPORENSTREKS tilbake til butikken i morgen. For det er nemlig bare to dager igjen, og en natt.

2 dager til avreise, har ikke begynt å vaske klær enda, men min kompanjong er ferdigpakket. Hun har hatt flere uker med stressing og søvnløse netter med reisefeber. Jeg har hatt siste eksamen andre uka i juni, for to dager siden og den gikk strålende, og en timeliste på jobb som ligner 100%. Nå skal jeg pakke!
til min store overraskelse har jeg hele tre rosa-nyanserte plagg i haugen. Hva er det som skjer? Er det fordi jeg har neglisjert og fortrengt rosa som en del av fargeskalaen i snart 17 år at den nå intetsigende sniker seg inn i underbevistheten. Har jeg et uutrykkt behov for å se søt og sympatisk ut nå?

haha, jeg postet dette innlegget, leste dere andres blogger, kom tilbake for å skrive mer.

akkurat i natt kan jeg ikke annet enn å irriterte meg over dingsen som ikke funker, tenker ut enn saftig tale til elektrokjøpmannen i morgen. legge vekt på at det er 2 dager og en natt igjen og at jeg aldeles ikke har tid til tekniske depresjoner nå!!
jeg skal ha det gøy med å pakke. jeg skal forhåpentligvis ikke vente lengre enn til 13.00 på Nina for innsjekking. jeg skal kose meg på taxfreen, kjøpe solkrem.

jeg skal fortsatt jogge noen runder rundt Prestvannet før flyet går til Oslo. sommertid. blendegardinen klarer ikke holde det intenst sterke lyset ute og sommerdyna er bittelitt for tynn så jeg fryser på tærne, men midnattsol er utrolig romantiskt. og vi spiser reker på verandaen med tjukke jakker på. reker med avokado :D kunne godt hatt sommer oftere.

No milk today

Er gått tilbake inn i jobbsfæren og kjenner jeg begynner reflektere over meg selv i forhold til nye mennesker jeg møter, hvem jeg er som person og hvordan jeg framstår. Blir litt sliten av eksistensialistiske monologer for jeg er både utadvent og innesluttet. Hyperaktiv og rolig. Arbeidslivet er en ganske annen planet enn universitetet. Det er masse mennesker her som jeg tidligere aldri har sett i byen hvor jeg bor. Noen som fast lever av det som for meg er en midlertidig melkeku mellom nå og framtiden, fange av egne høye ambisjoner ville jeg aldri slått meg til ro med det. Det virker som om tiden flyr forbi når man jobber, føles som det er måneder siden jeg har sett folk, så viser det seg å bare være et par dager. Kan være det er det jeg liker så godt med studenttilværelsen, følelsen av å nyte tiden.

Selv om jeg har vokst opp i snøskavla blir jeg like overrasket hver gang det er full vinter i slutten av april. Og tilogmed etter et par dager med knallsol og bar asfalt slår det plutselig om til minusgrader og meter med nysne.

Et par ting Tromsø trenger; ordentlig sushi-restaurant (samt indisk og palestinsk), nordnorgebane helt til Tromsø, bedre studentsamskipnad, Ikea, Deli de Luca, sheesha-café og Zara
og et par andre vi ikke trenger, McDonalds (nei, vi har faktisk ingen), OL, badeland, piggdekkavgift, Egon restaurant (harry.com) og FrP

Yemeneese

Cairo sleeps! I remember a night when we had sheesha-nach in the street downtown. It was absolutely quiet and foggy. No cars, no people.

However, tonight I’m reflecting on the quality of my sleep. Lately I’ve been having nightmares. In one all my teeth fell out just like that. In another shells grew on my skin, like on whales. And third there was blood, everything was soaked in blood. Now, what does it all mean? I figure loosing ones teeth has simultaneous meanings, perhaps like when growing up teeth gets replaced by new. Another, letting the guard down, becoming toothless equals powerless like the saying. I’m no oracle, although some may think so, but is this my unconsciousness speaking? How come we don’t speak the same language?

Wanna go to the yemeneese restaurant in Doqqi?

Spiderpig spiderpig

No e det snart feRie (gøyest å si ferie på sånn Sørlandsk) og æ samstemme me Nina, det kan virke som om det e alt vi snakke om. Nesjda. Det e masser av spansk å ta sæ til. I dag skriv æ feks en stil ("nei, det hete ikkje stil lengre det hete essay")
om mine interessa. Æ begynte selvsagt me å skrive om at æ like å reise, haha, og kor æ har vært og kor æ skal! Men åsså at æ like å trene, å danse, å svømme, å gå på ski å gå ut, etc.

Åsså må æ si et par ord om Drammen. Det va nok ikke Drammen sin skyld, men mitt første besøk va ikke flott. Æ stod opp grytidlig for å ta toget fra Oslo til den store Tøffeltesten (TOEFL), spiste Narvesen-bolla til frokost og fant etterhvert fram til Næringsakademiet der testen skulle gå sin gang. Æ va i god tid, det stod man skulle møte en halvtime før. Så æ satt mæ å venta. Å venta, å venta, å venta, å venta å venta. To tima etter den skulle ha starta va den enda ikke i gang pga tekniske problema. Maldito. Men den gikk greit, ekkje sikker på at æ va helt me i bynnelsen for æ va jo råtrøtt, likevel va æ først ferdig av alle. Genius. Så etterpå tok æ toget tilbake og feria det på en libanesisk restaurant sammen me Gudmor.
Hele mitt Oslo-opphold va prega av å stå opp for tidlig om mårraen; mårrafly, mårratog etc. Og venting. På ambassaden da æ fiksa Cubansk pass, på flytog og Tøffel.

Æ å Anja, min beste venn, e åsså særdeles flink til å gjøre ting the hard way. Vi skulle ha oss litt sushi, va utsulta, og ingen av de billige stedan ville levere på døra. Så vi begynte en lang vandring rundt Oslo for å finne stedet. Laaang og kald. Men til slutt fant vi en småshabby restaurant i en kjeller, helt uten kunda. Hehe.
Jadda neida. Æ like Oslo selv om æ alltid bruke for mye penga når æ der. Selv om Tromsø slår den langt ned i støvlan når det gjeld vinter. Katten me støvlene.
Politisk sett læste æ mye interessant om kvinnedagen, og æ kan absolutt ikkje forstå at noen syns den e utdatert. Det mest oppsiktsvekkandes e skjønnhetstyraniet, æ kjenne ingen og har aldri møtt ei jente som ikke e misfornøyd med utseende og kroppen sin til en viss grad. Mindreverdighetskompleksa pga av urealistiske ideala for kvinnelighet. Inga Marte Thorkildsen e et fint forbilde, ho blir pissforbanna når diverse forgubba politikera avskriv hennes politiske kompetanse fordi ho like å jåle sæ. Å bruke utseende mot noen e en hersketeknikk, og det e kvinne som blir utsatt for den. Æ lure på koffør så mange kvinne e misfornøyd me sæ sjøl og ka det gjør med likestillingskampen. Kvinnedagen burde være en dag da man ser framover og finn ut ka som e viktigst å kjempe for, ikke bare bakover. Det handle om lik lønn, mammapermisjon, kjønnsrelatert-vold, og som en Nordlys-journalist sa det "likestilling handle om at udugelige kvinne åsså kan bli sjefa". På lik linje me mange udugelige menn.

Me skian på

En ny dag i dette menneskets vel så komfortable liv. Min nye interesse er å renne til lysløypa med en gang sola skinner, heldigvis er det bare 5 minutter oppi bakken så kan jeg ta på skian. Og sola skinner hele tiden nå, og jeg har bare undervisning 3 av 5 dager i uka. Den beste medisin mot bakfyll er dessuten å svette litt i løypa :D Har også kjørt snowboard igjen, over 5 år siden sist. Det var moro, selv om jeg trynte i heisen. Skal øve masse!

Jeg glemmer av at blogg-dimensjonen eksisterer, derfor er jeg her så sjeldent. Når ein har "andletsbokji" kva gjer en då.

Spansk er fortsatt kjempe gøy og klassen er en fantastisk sosial mølje av personligheter i alle aldre. Nærmere seksti stk språkstudenter, alt fra min konfirmasjonsprest, via folk venninna mi har vært på Cuba med, min superkule syrisk-irakiske venninne, og en og annen brasilianer går der. Det beste er når noen har med babyene sine på forelesning og vi kan dulle med de. Første spansk-grammatikkprøve er om tre dager, rett før jeg flyr til Oslo for å ta TOEFL-testen (og spise sushi selvsagt, obligatorisk i pusestaden).

Til høsten skal jeg ta Master på School of Oriental and African Studies, SOAS, University of London. Spannande. Det står mye bra om den på ANSA. Men først er det Sør-Amerika med Nina,
og da synger vi.. "copa copacabana". Jeg tenker det er fint med en intensiv master, men ikke at jeg skal jobbe etterpå, da skal jeg studere mer. Gjerne finne et språkinstitutt i Midtøsten. Ikke i Kairo. Wallahi, hverdagen er digg. Studentlivet er deilig. Vinteren og.

Ser o no ser

Mine beste TIFF-opplevelsa;
Hana - utypisk samurai-komedie av beste sort
Dasepo Naughty Girls- hylarious Sør-koreansk high school musikal
The Band`s Visit- et egyptisk band bortkommet i Israel (Israelsk produksjon), arabisk kjærlighet og Umm Khartoum, humor, den gode følelsen av å forstå språket (egyptisk) denne filmen er fantastisk
Dykkerklokken og Sommerfuglen- Fransk film, særegen vinkling, imponerende

Gaza: 300 000 (ca iflg dagens avis) tar seg over nysprengt hull i "grensa" for å hamstre mat, hva sier dette om forholdene i Gaza? Hva gjør regjeringen deres, vår, den israelske-amerikanske? Kun egypterne ser ut til å ta det hele med ro (selvfølgelig, noen tjener på handelen). Hvorfor er det så få reaksjoner?

Norsk media er kanskje opptatt av Afghanistan for tida. Etter bombingen. Støre vil ha dialog med Taliban. Han er en av få som ser verdien i å kommunisere med terroristene kan det virke som. Lettere å slenge de på terror-lista, men til syvende og sist så er det ideer og ideologi terrorkrigen kjemper mot. Ideologi kan ikke utslettes med konvensjonell krigføring. Hvorfor? Fordi terrorisme overlapper på cellestruktur-nivå. Et "nettverk" hvor Al Qaida ikke er kjernen, men muligheten som ligger latent. Radikale grupperinger oppstår jo stadig vekk når individer isolerer seg fra samfunnet (les: nynazisme, sekter, rasisme, etc etc) , men det er en stor forskjell på ideer og handling. Hva er konsekvensene på lang sikt hvis ulike celler operer uavhengig av hverandre og er lokalisert overalt i verden mer eller mindre. I allefall at krigen mot terror har valgt feil strategi, den angriper jo strukturer som nasjoner. Og de snakker om å bombe Iran? Krigshissing av verste sort.

Mi manera or the highway

Shayfeen.com. Jeg så en dokumentar om denne apolitiske organisasjonen i Egypt (voldsomt hvor mange dokuer NrK2 sender fra Midtøsten for tiden. highfive). Den er startet av tre overklasse damer som vil ha endring i grunnloven. den er filmet da vi bodde der og handler særlig om endringen av grunnloven Mubarak gjennomførte i mai i fjor. interessant. Norge må stille krav til Egypt når det gjelder bruk av tortur å krenking av det i dag fullstendig lukkede "demokratiet". Bruk alle pressmidler!

Det er mye action for lille nationen Norge. Gahr Støres hotell i Afghanistan ble bombet, vi var ikke målet. Nato var. Norske kidnappet i Colombia.

I gratis-magazinet Vice (fant det på universitetet, kommer ut i Køben bla) står det en artikkel om bordellene i Syria. Muy bien.

I morgen starter filmfestivalen :D State of mind.