La hoja de coca no es droga - kokablader er ikke dop. Det stod det paa skjorta til guiden vaar, Ozzi. Som vi nok har greid presisere var en meget karakteristisk person. Han kalte alle "petal, flower, darling. love etc". Dere leser vel Ninas blog ogsaa! Utsagnet om kokablader stemmer meget godt. Hele gjengen hadde anskaffet kokablader pluss et sort stoff som fungerer som reaktor, det sorte stoffet er laget av sevjen fra en plante pluss sitronsyre saa vidt jeg forstod. I allefall, kokablader skal hjelpe mot hoydesyke og paa fordoyelsen. Vel vel, det hjalp kanskje litt paa hodepinen (man tygger det kun paa vei opp til de hoyeste passene, det er ikke saann at folk gaar og knansker kokablader i gatene her), eller man brygger te paa de. Oppskriften er som foelger : Man tager en 10 blader og baker de inn med en minibit med reaktor, ogsa tygger man det hele i 15 minutter foer man spytter det ut. Virkningen er nummenhet i leppa og litt i munnen, nesten som lett bedoevelse, men bortsett fra det har det lite virkning. Groent spytt og gressmak i kjeften. Ikke saa verst egentlig.
Saa hvor disse dop-anklagene kommer fra vet ikke jeg, koka hoerer mer sammen med koffein og lettere avhengighetsskapende midler. Jeg mener, paa vei opp til det hoyeste passet skulle jeg virkelig oenske kokabladene var bare bittelitt mer effektive, haha. Nei, helt serioest altsa!
Aaa, ka mer man skulle sagt om Macchu Picchu, det er saa mye som maa fordoyes. Cuzco e i allefall en super fin liten by! Fant ut etterpaa at ae va eneste single jenta pa gruppa vaares, og det va 6 single gutta der. Jaja, naar man gaar svett, skitten og ekkel hele dagen e nok ikke floerting det foerste man gidd aa bry seg med. ¿Eller? Okei, da har vi nok utgreid ganske godt om Macchu Picchu, da e det bare aa glede seg til bildan kommer!
Japp, neste adventure: vi hoppa paa en 6 timers buss til Lake Titicaca, kjent innsjoe for de fleste. Fikk nada info om ka turen skulle inneholde, og ingen va veldig villig til aa hjelpe. Jaja, vi ankom Puno og hotellet som va iiiiskaldt. Hodepinen strax tilbake paa plass, Puno ligg paa 3800 meter! Brukte dagen paa ingenting egentlig, spising og soving. Saa moette vi paa Greg og Liz fra Macchu-gruppa, vi visste de skulle ned dit, men ikke kor de skulle vaere. Viste seg at de hadde faatt rommet rett over gangen. Dermed antok vi at vi skulle paa samme rundtur dagen etter, men der tok vi feil. De ble henta av en mann, og rett etter kom ei dame og kasta oss paa en fullstappa buss, full av kjaerestepar!! Dama spurte ikke ka vi het heller saa vi antok vi va paa riktig buss.
Deretter va det ned paa baaten, halve reisefoelget va fransk og kunne dermed ikke engelsk. Guiden va en skikkelig tomsing som prata masse uten og egentlig fortelle noenting, og gjentok en million ganga at folk bor paa the floating islands, fordi noen hadde lest i ei guidebok at de drar dit hver maarra fra Puno. De flytende oyene floet fritt for flere aar siden. Etter en time kom vi til foerste oya, Uros. Her snakke vi skikkelig masseturisme!! Sikkert rundt 20 smaa baata med turista, alle stoppa paa hver si lille oy med hver sine smaa familia som med engang vi kom satt seg ned og begynte med handarbeidet. Som de seinere skulle selge til turistan. De kan umulig ha bodd akkurat der, det va nok mest for show, for det va nada inne i husan. Vet ikke om alle e oppdatert paa ka slags floating islands det e snakk om, men de e laga av toerka siv og torv, husan e ogsa laga av siv og ogsa smaa baata som ser ut som svana eller naa saant. Plutselig hoerte vi noen som, ropte, saa va det Greg og Liz som stod paa "nabooya" og vinka. Hehe.
Vi tok en saann svanebaat over til neste sted som va "hovedoya" (alle oyen heng fast i hverandre) der va det smaa kioska, restauranta, tv og parabol. Skikkelig trivelig sted, men litt vel mye pushing av suvenira. Saa tok baaten oss 3 tima ut paa aapent vann til neste oy, Amantani, kor vi blei utlevert til vaar "madre" (mamma) og tatt med til et hus. Opplegget her var at gruppa (som hadde null samhold, guud kor vi savne Macchu-gruppa) blei delt opp og sendt til en lokal familie kor vi skulle bo til dagen etter. Ganske primitive kaar. Vi tilbragte dagen med aa leke med husets 4aarige jentunge.
Til lunsj var det suppe...
til middag var det suppe med noko attaat, og da jeg vaaknet dagen etter og saa en bolle paa frokostbordet tenkte jeg; faen, suppe naa igjen, heldigvis var det pannekaker, panqueque. Teen vi skulle faa var en plante som stod paa bordet, det skjoente selvfoelgelig ikke jeg. Det var en type fjell-mynte, ikke fult saa god som mynteteen i Midtoesten!! Familien, som bestod av bestemor, mammaen, to gutter og en jente, hadde hoener, griser og tre stk cuy (marsvin) springende rundt paa kjoekkenet. Iflg den udugelige guiden er giftealderen 15 her og gj.snittlig levealder 45. Det var ingen menn i huset, men vi regnet med de var paa havet, siden de lever av fisk paa oyene i Lake Titicaca. Kingsfish, trout og naa lokale arter. Ogsaa strikker hele befolkningen, de gaar og strikker hele dagen. Luer etc ect som de kan selge. Hovednaeringen er turisme, saa kommer fiske og jordbruk. Klaerne er meget fargerike og kommer faktisk fra Andalucia i Spania, brakt med av conquistadorene. Lake Titicaca har vaert underlagt mange herskere, blant annet Incaene. Men de var ikke de opprinnelige beboerne.
Paa kvelden var det "fest" for turistene. De fleste ble kledd opp i tradisjonelle klaer og maatte danse rundt baalet mens to band hadde battle (eventuelt spilte hver sin gang) Begge bandene bestod av unge gutter. Mye pan-floytemusikk i Peru. Jeg og Nina fikk hver vaar poncho og satt og froys paa en benk, iiiskaldt. Hadde paa meg ullundertoy, fleece, genser, vindjakke, lester, votter, lue og ullponcho. Oya var ganske idyllisk, men vi som kom rett fra Macchu Picchu var fortsatt i en mental tilstand innstilt paa action og adventure, dermed kjedet vi oss ganske fort da det var lite aa ta seg til. Superromantiskt paa kvelden, fullmaanen lyste opp alt saa vi ikke trengte lommelykt (for engangsskyld). Sov som beibier den natten :D
Dagen etter var det en time baat til siste oy, Taquila (maa nesten dobbelsjekke navnet). Der gikk vi en times tid oppover (4200 meter), herregud, flashback til Inca-trailen. Moette paa Greg og Liz igjen, de er noen herlige folk. Lunsjen var paa en restaurant foer vi tok baaten tilbake til Puno. Der hadde vi 5 timer foer bussen tilbake til Cuzco. Spiste sammen med Greg og Liz, greide aa stikke fra regninga, det var mer uskyldig enn det hoeres ut som. Jeg ba om regninga men vi fikk bare Greg og Liz sin, saa ventet vi ganske lenge men ingenting skjedde, dermed bestemte vi oss for at det var skjebnen som ville spare oss for noen kroner og gikk :D
Paa busstasjoen fant vi ut at bussen var kansellert (bra vi var ute i god tid), men at vi kunne faa plass paa en mye bedre buss gratis. Greit for oss! Desverre holdt vi paa aa fryse i hjel den natten, det var iiiskaldt paa bussen, til tross for tjukk innpakkning. Kom tilbake til hostellet i Cuzco 04.30 og sovnet. I dag vaaknet vi ufrivillig 09.00. Shoppet en del alpakka-ull og bare chillet i solen paa hoved-plazaen i byen. Plaza de Armas er saa trivelig! ME GUSTA CUZCO.
To dager til CUBA!! HURRA HURRA HURRA :D
Friday, July 18, 2008
Wednesday, July 16, 2008
Aiai caramba
Da var fortsettelsen klar.
Foerst maa jeg fortelle hva hoyden gjoer med kroppen din, selv om du ikkje blir hoydesyk (faar ikke puste, svimmel og hodepine- og da blir du sporenstreks sendt ned igjen) saa kjenner man meget godt at man er 3000 meter + over havet. Foerste dagen i Cuzco var det hardt aa puste, skikkelig tungpustet og ondt i hodet. Boelger av hodepine. I tillegg mister man matlysten, hvertfall jeg, og faar luft i magen. Vanskelig aa sove ogsaa. Ikke super delikat. Slik har kroppen min foelt seg siden jeg ankom Cuzco. Pluss en del ekstra jeg naa skal fortelle om.
Tredje dag med Inca-schminka:
Med lovord om en lettere dag, etter helvette-dagen med 16 kilometer, pustevansker for begge to og legger saa stive at de kunne knekt rett av, et par "Luis Im dying" og "Are we there yet", og noen taarer paa Nina, svette som osten paa knekkebroed som har ligget for lenge, ja altsa etter en helt ekstrem dag, skulle vi bare "kose" oss den tredje dagen. Ikke mer enn 4 timer max sa de, og vi skulle se masse Inca ruiner.
Jada, vekket 07.00, startet dagen med en skikkelig sprint opp til den tredje passet. For engangs skyld greide jeg holde foelge med gutta i teten, men det var flere som syntes det gikk vel fort. Greia med aa sprinte opp steinete veier og trappetrinn er foerst at man blir skikkelig scvimmel av aa konsentrere seg om aa holde seg paa beina og de evinnelige steinene, og for det andre at man ikke faar med seg noe av naturen rundt. Ikke at det gjor noe saerlig, det var tjukk taake hele formiddagen.
Etter passet racet vi forbi den ekstremt treige "stokkegjengen". En turgruppe som alle har leid gaa-staver (anbefalt for de med daarlige knaer). De brukte syyyk lang tid nedover nettopp fordi det var ueffektivt aa stokke seg ned trappetrinn. BAH.
Etterhvert som solen kom kunne vi se det fantastiske landskapet. Et inca-plataa med jordbruks-trinn 3400 meter over havet med utsikt ned til elven og fjellene rundt. Fantastisk. Toget gikk forbi nedi dalen. Peru har det mest storslaatte landskapet jeg har opplevd. Noen ganger er det som Ringenes Herre (surprise surprise) naar de er i Rohan eller naar Gimli, Aragon og Legolas jakter orkene over fjellet. Paa vei opp saa vi lamaer, alpakka, kuer etc. Plutselig var vi i regnskogen, eller "high forest". Det er alt dette som gjoer turen verdt aa ta, man glemmer fort at man nesten svimte av opp til Dead Womans Pass, og de saare beina etter 16 kilometer naar man ser den naturen, naar man sitter i solen og drikker te. Med riktig guide og tempo kan det godt vaere en meget behagelig tur, ikke saa stress som vaar. Alt det gale til tross, jeg angrer ikke paa at jeg tok den, det var verdt slitet naar man fikk foelsen av oppnaelse av at man hadde gjennomfoert hikingen! Det var nemlig flere som ble sendt ned igjen pga hoydesyke.
Campen i Winaywayna var litt mer high tec, varme dusjer, massasje og restaurant. Bare 7 kilometer igjen til Macchu Picchu. Luis viste oss en ruin paa andre siden av campen med inntakte hus og drikkevann-system. Skikkelig bra. Paa kvelden gikk jeg for en massasje, det var nok en daarlig ide, noen sier det utloeser giftstoffer i kroppen. Sovnet av og da jeg vaaknet var jeg saa svimmel at det var vanskelig aa gaa. Samme natt, vi skulle staa opp 03.45 for aa komme foerst i koen opp til sol-porten, de aapner ikke stien opp foer 05.30 nemlig og det er skikkelig rush for aa komme foerst, vaaknet jeg av at jeg maatte kaste opp. Vridde og vred meg og gulpet luft, saa vaaknet Nina og sa "er du kvalm?" og aapnet teltet for mer luft. Saa resten av natta, ikke at det var noe igjen av den, laa jeg i nedoverbakke med hauet ut av teltet og ble litt vaat av regnet, men fikk pustet.
Aa bli vekket 03.45 var doeden for meg, greide ikke spise noe, gikk som en zombie i moerket etter de med hodelykter, jeg og Nina hadde jo ikke det med. Satt og ventet, halvsov paa Terje, saa begynte sprinten opp til Solporten (som er paa fjellet over Macchu Picchu). Det gikk greit i ca 1 time og 10 minutt, med paaminnelse om at vi faktisk loep oppover glatte steiner og ulent terreng (en jente paa en annen gruppe bristet ankelen). Da det var 20 minutter igjen kom plutselig kvalmen. Maette stoppe opp og ta av fleecen, gjennomsvett. Siste biten oppover var bratte trappetrinn, saa jeg, Greg og Liz tok baby-pace paa ny, vi kom opp minutter etter resten. Selvfoelgelig var alt taakelagt paa toppen, vi saa absolutt ingenting. Dermed fortsatte vi ned til Macchu Picchu og satt oss for aa vente paa solen, som virkelig lot vente paa seg. For en overgang, fra hard core backpacking i fjellet til verdens mest kjente Inca-ruin, FYLT med turister! Bare 250 hikere om dagen, men hvem vet hvor mange turister som kommer med toget og bussen opp dit, sprader rundt i sandaler og hot-pants. Kultursjokk.
I allefall, solen kom etterhvert, fikk i meg en banan meget sakte. Guidingen begynte, jeg satt meg paa et inca-trinn, og ble plutselig veldig daarlig. Saa fra at jeg maette legge meg ned, og gikk ned igjen til utendoerscaféen. Der sovnet jeg paa en benk. Hehe, jadda, 4 dager med grensesprengende fjell-maraton for aa doe paa en benk tenker dere naa. Neida, jeg fikk sett Macchu Picchu godt nok. Etter en time kom Luis ned med Jan (som hadde en skikkelig nasty betennelse i tommelen siden dag 1, den var knallroed og stiv og rett og slett jaevlig), de skulle til legen i Aguas Calientes, byen nedfor i dalen. Jeg ble med, ble plassert paa restauranten hvor vi skulle moetes seinere, hvor en hyggelig ire viste meg sengene som var i tredje etasje. Der laa jeg og skiftet mellom kuldeskjelvninger og brennende hetetokter, ogsaa kjent som FEBER! Trudde jeg hadde ligget der hele dagen og at de andre hadde tatt toget uten meg, men saa fant jeg de andre i foerste etasje og klokken var bare 14.00. Det var slutten paa inca-trailen, folk falt fra som fluer etter dette. Aalesunderne slet med magetroebbel, andre med infeksjoner, myggstikk, kvalme, eller rett og slett; rein utmattelse. Vi tok toget tilbake til Cuzco, 3,5 timer pluss 20 minutt buss. Jeg gikk rett til sengs, mens de andre dro ut for en siste middag - marsvin paa gutta. Men de kom kjapt tilbake og gikk til sengs.
Dagen etter var kroppen i top shape :D Vi ble en saann god gjeng med folk at vi avtalte aa ha felles middag samme kveld. Jeg og Nina flyttet inn paa hostel, men fant ut at vi skulle undersoeke mulighetene for utflukter og endte med aa booke en tur til Puno og Lake Titicaca for de neste 3 dagene, der er vi naa, etter en liten 6 timers buss-tur. Det ligger paa 3800 meter, og hodepinen driver og etablerer seg igjen. Mer kommer!
Foerst maa jeg fortelle hva hoyden gjoer med kroppen din, selv om du ikkje blir hoydesyk (faar ikke puste, svimmel og hodepine- og da blir du sporenstreks sendt ned igjen) saa kjenner man meget godt at man er 3000 meter + over havet. Foerste dagen i Cuzco var det hardt aa puste, skikkelig tungpustet og ondt i hodet. Boelger av hodepine. I tillegg mister man matlysten, hvertfall jeg, og faar luft i magen. Vanskelig aa sove ogsaa. Ikke super delikat. Slik har kroppen min foelt seg siden jeg ankom Cuzco. Pluss en del ekstra jeg naa skal fortelle om.
Tredje dag med Inca-schminka:
Med lovord om en lettere dag, etter helvette-dagen med 16 kilometer, pustevansker for begge to og legger saa stive at de kunne knekt rett av, et par "Luis Im dying" og "Are we there yet", og noen taarer paa Nina, svette som osten paa knekkebroed som har ligget for lenge, ja altsa etter en helt ekstrem dag, skulle vi bare "kose" oss den tredje dagen. Ikke mer enn 4 timer max sa de, og vi skulle se masse Inca ruiner.
Jada, vekket 07.00, startet dagen med en skikkelig sprint opp til den tredje passet. For engangs skyld greide jeg holde foelge med gutta i teten, men det var flere som syntes det gikk vel fort. Greia med aa sprinte opp steinete veier og trappetrinn er foerst at man blir skikkelig scvimmel av aa konsentrere seg om aa holde seg paa beina og de evinnelige steinene, og for det andre at man ikke faar med seg noe av naturen rundt. Ikke at det gjor noe saerlig, det var tjukk taake hele formiddagen.
Etter passet racet vi forbi den ekstremt treige "stokkegjengen". En turgruppe som alle har leid gaa-staver (anbefalt for de med daarlige knaer). De brukte syyyk lang tid nedover nettopp fordi det var ueffektivt aa stokke seg ned trappetrinn. BAH.
Etterhvert som solen kom kunne vi se det fantastiske landskapet. Et inca-plataa med jordbruks-trinn 3400 meter over havet med utsikt ned til elven og fjellene rundt. Fantastisk. Toget gikk forbi nedi dalen. Peru har det mest storslaatte landskapet jeg har opplevd. Noen ganger er det som Ringenes Herre (surprise surprise) naar de er i Rohan eller naar Gimli, Aragon og Legolas jakter orkene over fjellet. Paa vei opp saa vi lamaer, alpakka, kuer etc. Plutselig var vi i regnskogen, eller "high forest". Det er alt dette som gjoer turen verdt aa ta, man glemmer fort at man nesten svimte av opp til Dead Womans Pass, og de saare beina etter 16 kilometer naar man ser den naturen, naar man sitter i solen og drikker te. Med riktig guide og tempo kan det godt vaere en meget behagelig tur, ikke saa stress som vaar. Alt det gale til tross, jeg angrer ikke paa at jeg tok den, det var verdt slitet naar man fikk foelsen av oppnaelse av at man hadde gjennomfoert hikingen! Det var nemlig flere som ble sendt ned igjen pga hoydesyke.
Campen i Winaywayna var litt mer high tec, varme dusjer, massasje og restaurant. Bare 7 kilometer igjen til Macchu Picchu. Luis viste oss en ruin paa andre siden av campen med inntakte hus og drikkevann-system. Skikkelig bra. Paa kvelden gikk jeg for en massasje, det var nok en daarlig ide, noen sier det utloeser giftstoffer i kroppen. Sovnet av og da jeg vaaknet var jeg saa svimmel at det var vanskelig aa gaa. Samme natt, vi skulle staa opp 03.45 for aa komme foerst i koen opp til sol-porten, de aapner ikke stien opp foer 05.30 nemlig og det er skikkelig rush for aa komme foerst, vaaknet jeg av at jeg maatte kaste opp. Vridde og vred meg og gulpet luft, saa vaaknet Nina og sa "er du kvalm?" og aapnet teltet for mer luft. Saa resten av natta, ikke at det var noe igjen av den, laa jeg i nedoverbakke med hauet ut av teltet og ble litt vaat av regnet, men fikk pustet.
Aa bli vekket 03.45 var doeden for meg, greide ikke spise noe, gikk som en zombie i moerket etter de med hodelykter, jeg og Nina hadde jo ikke det med. Satt og ventet, halvsov paa Terje, saa begynte sprinten opp til Solporten (som er paa fjellet over Macchu Picchu). Det gikk greit i ca 1 time og 10 minutt, med paaminnelse om at vi faktisk loep oppover glatte steiner og ulent terreng (en jente paa en annen gruppe bristet ankelen). Da det var 20 minutter igjen kom plutselig kvalmen. Maette stoppe opp og ta av fleecen, gjennomsvett. Siste biten oppover var bratte trappetrinn, saa jeg, Greg og Liz tok baby-pace paa ny, vi kom opp minutter etter resten. Selvfoelgelig var alt taakelagt paa toppen, vi saa absolutt ingenting. Dermed fortsatte vi ned til Macchu Picchu og satt oss for aa vente paa solen, som virkelig lot vente paa seg. For en overgang, fra hard core backpacking i fjellet til verdens mest kjente Inca-ruin, FYLT med turister! Bare 250 hikere om dagen, men hvem vet hvor mange turister som kommer med toget og bussen opp dit, sprader rundt i sandaler og hot-pants. Kultursjokk.
I allefall, solen kom etterhvert, fikk i meg en banan meget sakte. Guidingen begynte, jeg satt meg paa et inca-trinn, og ble plutselig veldig daarlig. Saa fra at jeg maette legge meg ned, og gikk ned igjen til utendoerscaféen. Der sovnet jeg paa en benk. Hehe, jadda, 4 dager med grensesprengende fjell-maraton for aa doe paa en benk tenker dere naa. Neida, jeg fikk sett Macchu Picchu godt nok. Etter en time kom Luis ned med Jan (som hadde en skikkelig nasty betennelse i tommelen siden dag 1, den var knallroed og stiv og rett og slett jaevlig), de skulle til legen i Aguas Calientes, byen nedfor i dalen. Jeg ble med, ble plassert paa restauranten hvor vi skulle moetes seinere, hvor en hyggelig ire viste meg sengene som var i tredje etasje. Der laa jeg og skiftet mellom kuldeskjelvninger og brennende hetetokter, ogsaa kjent som FEBER! Trudde jeg hadde ligget der hele dagen og at de andre hadde tatt toget uten meg, men saa fant jeg de andre i foerste etasje og klokken var bare 14.00. Det var slutten paa inca-trailen, folk falt fra som fluer etter dette. Aalesunderne slet med magetroebbel, andre med infeksjoner, myggstikk, kvalme, eller rett og slett; rein utmattelse. Vi tok toget tilbake til Cuzco, 3,5 timer pluss 20 minutt buss. Jeg gikk rett til sengs, mens de andre dro ut for en siste middag - marsvin paa gutta. Men de kom kjapt tilbake og gikk til sengs.
Dagen etter var kroppen i top shape :D Vi ble en saann god gjeng med folk at vi avtalte aa ha felles middag samme kveld. Jeg og Nina flyttet inn paa hostel, men fant ut at vi skulle undersoeke mulighetene for utflukter og endte med aa booke en tur til Puno og Lake Titicaca for de neste 3 dagene, der er vi naa, etter en liten 6 timers buss-tur. Det ligger paa 3800 meter, og hodepinen driver og etablerer seg igjen. Mer kommer!
Tuesday, July 15, 2008
Speedy Gonzales does Incatrail
Andale Andale (gaa med deg)
Arriba Arriba (opp opp)
Foer jeg begynner med Inca-eventyret, skal jeg bare fortelle hva slags kulturelle midler jeg har med for intellektet. Thousand Splendid Suns og Girls from Riyad (Banat al-Riyad). Vitig med Midtoesten litteratur. Musikk som funker paa 24 timers bussturer og sprinting opp til 4200 meter; Gotan Project, Tinariwen, U2, Hung Up av Madonna, Matisyahu etc.
Inca-eventyret begynte med en rush-tur til Ollantaytambo pga general-streiken, og lite viste vi hva som ventet av stress videre. Guiden, en meget stereoid type med Hasselhoff-lost in the 80s stil og loevemanke var veldig ADHD og entusiastisk. Hah, 45 kilometer, tenkte vi. Naa tenker jeg, herregud, vi overlevde Macchu Picchu!!
Foerste dagen begynte med en 12 kilometers hike paa 6-7 timer. Tempoet var meget raskt, men det var ikke de verste stigningene. Til lunjs hadde porterne satt opp telt og disket opp med maissuppe til forrett og fisk (med ost) og groennsaker til hovedrett. Vi fikk hver vaar bolle aa vaske hendene i. Sol hele dagen og fantastisk og se paa fjellene, et med snoe paa, og en inka-by (der vi fikk 10 minutter observasjonstid fra plataaet, ingen tid til utforskning). Etter lunsj var det videre rush til campen, de siste 3 kilometerene gikk rett oppover, og inka-trapper er meget hoeye i forhold til vaare smaa bein.
Naa maa jeg introdusere gruppa, en fantastisk gjeng som fungerte bra sammen, saa bra at vi skal moetes for middag ogsaa i kveld i Cuzco. Foerst the hooneymooners! Vi hadde to par som var paa bryllupsreise. Et fra Dublin, Greg og Liz, supersosiale og hyggelige, med en god porsjon humor. Greg hjalp meg med baeringen siste dagen da jeg hadde feber, tilbake til det senere, og Liz var sykepleier saa hun kom med gode tips underveis. De fleste foelte seg daarlig paa et eller annet tidspunkt, i magen, pusteproblemer etc. Neste par ut er Giske og Kari, fra Bergen. Skikkelig hyggelige folk, et skikkelig super sporty par som gjoer alt mulig av aktiviteter. Kari er aerobics-instruktoer og jeg fikk selvfoelgelig et par gode uttoyningstips hos henne :D Saa var det vaere fire aalesundere. Hehe. Peter, Eirik , Jan og Terje. Skikkelige godgutter med et par saeregne hobbyer og sokke-historier paa lur. Her snakker vi kjernesunn norsk ungdom, sprang opp fjellet uten saa mye som en draape svette. Naar jeg og Nina holdt paa aa segne om av utmattelse og gele-bein paa slutten av dagen, dyttet de oss opp bakken eller passet paa at vi var ok. Hele gruppa var superflinke paa aa passe paa og motivere hverandre. Sist men ikke minst, de to soestrene fra Calefornia, Ashley og Whitney. Ogsaa meget sporty. Ahley jobber selv som adventure-tourguide og er snowboardinstruktoer og Whitney springer halvmaraton. Dere burde ha skjoent tegninga naa og sett hvor opplagt det er at vi to norske jenter hadde de minst gunstige forutsetningene for aa holde tempoet.
Ok, hvor var jeg. Ja, vi kom til campen foerste dagen og fikk boller med varmt vann til aa vaske foettene i, samt popkorn og kakao :D Til middag var det quinoa-suppe og kylling. Sjokoladepudding til desser. To og to delte telt, det var ekstremt vanskelig og faa sove paa grunn av hoyden. Angret paa at vi ikke hadde hodelykter da det ikke var lys paa do, men vi fikk laane av noen andre, samt mygg-middel. Hver dag ble vi vekket 07.00 med en kopp te. Jeg froeys ganske mye foerste natta, fant et hull i foret i soveposen! BAH! Hele Inca-trailen har vi ropt "PORTER", for baererne springer til campen mens vi gaar. Ja, springer faktisk opp fjellet, de pauser jo naa og da, men jeg er soekk-imponert. De tjener 170 soles pr tur, det er ca 55 dollar. Naar det ikke er sesong drar de tilbake til markene sine for aa dyrke de og vaere med familien.
Ok, dag 2, kjent som helvettes dagen, og jeg vet sjuukt godt hvorfor. Vi skulle fra 3200 meter opp til 4200, kjent som Dead Womens Pass. 16 kilometer skulle unnagjoeres, ca 8 timer gaaing. Foerste timen var greit terreng, men saa begynte det, inca-steps (det vil si litt for hoye, for mine bein, trappetrin av stein bratt oppover). Det gikk greit en stund, med tanke paa at tempoet var ganske raskt, men etterhvert som det ble hoyere og hoyere og vanskelg aa puste greide jeg ikke holde tempoet uten asmatiske pusteanfall. Sementlaara hjalp ikke paa. Det endte med at jeg og guide-assistent Luis gikk ca en halvtime bak de andre (20 minutt etter Nina som ogsaa slet) og tok det rolig og snakket om alt mulig annet saa jeg skulle la vaere og tenke paa pustingen. Jeg kom meg faktisk opp Dead Womans Pass, alternativet var aa gaa tilbake til start (17 km) og det er jo ikke noe alternativ. Jeg kunne aldri gitt opp og snudd, om jeg saa skulle kroepet de siste 2 kilometerne. Og selvfoelgelig var det tjukk taake paa toppen, saa vi saa ingenting, nada! Jeg var tilogmed for sliten til aa spise snickersen min, det skulle man aldri trudd. 5 kilometer i litt for kjapt tempo opp til 4200 meter og ingen tur-sjokolade. BAH!
Etterpaa var det 5 kilometer nedover bratte inca-trinn, vi gikk forbi de fleste andre turgruppene, og det sier en del. En av de andre guidene spurte om vi var i et race.
Saa var det lunsj, Guiden informerte oss om at det var foerste gang han var kommet en halvtime foer tida til campen. og etter lunsj kom endelig energi-kicket, vi hadde enda 6 kilometer med hike, halvparten opp bratte trinn til 3800 meter. Her fikk Nina pustevansker og et lite panikkanfall. Men med hjelp fra guiden og med baby-steps kom hun seg opp til passet. Endelig sjokoladetid. Etter dette hadde jeg energi og humoer igjen, og alt var bra. Vi kom til campen og fikk mat, og toeyde og toeyde og toeyde, men 16 kilometer bratt fjell er vanskelig og toeye bort.
Dag 3 og 4 kommer i morgen! Maa tenke gjennom detaljene.
Jeg skal sende takkemail til Nike, gortex-fjellskoene mine var fantastiske. Fikk ikke bruk for et eneste compeed! Disse skoene er gaatt inn til og fra universitetet i Tromssoe pa asfalt (45 minutt hver vei). Det vi burde hatt med, men glemte; tigerbalsam for stive muskler. Jeg toeyde nesten en time daglig, men beina var sement dagen etterpaa likevel. Og HODELYKT. Burde staatt med store bokstaver i voucheren. Opp 03.45 for aa gaa i bekmoerket og staa i koe for aa faa sprinte opp til Macchu Picchu til soloppgang paa glatte steiner, eh, uheldig uten hodelykt, UMULIG. Heldigvis reddet Terje meg og var min lysfontene hele veien :D
Arriba Arriba (opp opp)
Foer jeg begynner med Inca-eventyret, skal jeg bare fortelle hva slags kulturelle midler jeg har med for intellektet. Thousand Splendid Suns og Girls from Riyad (Banat al-Riyad). Vitig med Midtoesten litteratur. Musikk som funker paa 24 timers bussturer og sprinting opp til 4200 meter; Gotan Project, Tinariwen, U2, Hung Up av Madonna, Matisyahu etc.
Inca-eventyret begynte med en rush-tur til Ollantaytambo pga general-streiken, og lite viste vi hva som ventet av stress videre. Guiden, en meget stereoid type med Hasselhoff-lost in the 80s stil og loevemanke var veldig ADHD og entusiastisk. Hah, 45 kilometer, tenkte vi. Naa tenker jeg, herregud, vi overlevde Macchu Picchu!!
Foerste dagen begynte med en 12 kilometers hike paa 6-7 timer. Tempoet var meget raskt, men det var ikke de verste stigningene. Til lunjs hadde porterne satt opp telt og disket opp med maissuppe til forrett og fisk (med ost) og groennsaker til hovedrett. Vi fikk hver vaar bolle aa vaske hendene i. Sol hele dagen og fantastisk og se paa fjellene, et med snoe paa, og en inka-by (der vi fikk 10 minutter observasjonstid fra plataaet, ingen tid til utforskning). Etter lunsj var det videre rush til campen, de siste 3 kilometerene gikk rett oppover, og inka-trapper er meget hoeye i forhold til vaare smaa bein.
Naa maa jeg introdusere gruppa, en fantastisk gjeng som fungerte bra sammen, saa bra at vi skal moetes for middag ogsaa i kveld i Cuzco. Foerst the hooneymooners! Vi hadde to par som var paa bryllupsreise. Et fra Dublin, Greg og Liz, supersosiale og hyggelige, med en god porsjon humor. Greg hjalp meg med baeringen siste dagen da jeg hadde feber, tilbake til det senere, og Liz var sykepleier saa hun kom med gode tips underveis. De fleste foelte seg daarlig paa et eller annet tidspunkt, i magen, pusteproblemer etc. Neste par ut er Giske og Kari, fra Bergen. Skikkelig hyggelige folk, et skikkelig super sporty par som gjoer alt mulig av aktiviteter. Kari er aerobics-instruktoer og jeg fikk selvfoelgelig et par gode uttoyningstips hos henne :D Saa var det vaere fire aalesundere. Hehe. Peter, Eirik , Jan og Terje. Skikkelige godgutter med et par saeregne hobbyer og sokke-historier paa lur. Her snakker vi kjernesunn norsk ungdom, sprang opp fjellet uten saa mye som en draape svette. Naar jeg og Nina holdt paa aa segne om av utmattelse og gele-bein paa slutten av dagen, dyttet de oss opp bakken eller passet paa at vi var ok. Hele gruppa var superflinke paa aa passe paa og motivere hverandre. Sist men ikke minst, de to soestrene fra Calefornia, Ashley og Whitney. Ogsaa meget sporty. Ahley jobber selv som adventure-tourguide og er snowboardinstruktoer og Whitney springer halvmaraton. Dere burde ha skjoent tegninga naa og sett hvor opplagt det er at vi to norske jenter hadde de minst gunstige forutsetningene for aa holde tempoet.
Ok, hvor var jeg. Ja, vi kom til campen foerste dagen og fikk boller med varmt vann til aa vaske foettene i, samt popkorn og kakao :D Til middag var det quinoa-suppe og kylling. Sjokoladepudding til desser. To og to delte telt, det var ekstremt vanskelig og faa sove paa grunn av hoyden. Angret paa at vi ikke hadde hodelykter da det ikke var lys paa do, men vi fikk laane av noen andre, samt mygg-middel. Hver dag ble vi vekket 07.00 med en kopp te. Jeg froeys ganske mye foerste natta, fant et hull i foret i soveposen! BAH! Hele Inca-trailen har vi ropt "PORTER", for baererne springer til campen mens vi gaar. Ja, springer faktisk opp fjellet, de pauser jo naa og da, men jeg er soekk-imponert. De tjener 170 soles pr tur, det er ca 55 dollar. Naar det ikke er sesong drar de tilbake til markene sine for aa dyrke de og vaere med familien.
Ok, dag 2, kjent som helvettes dagen, og jeg vet sjuukt godt hvorfor. Vi skulle fra 3200 meter opp til 4200, kjent som Dead Womens Pass. 16 kilometer skulle unnagjoeres, ca 8 timer gaaing. Foerste timen var greit terreng, men saa begynte det, inca-steps (det vil si litt for hoye, for mine bein, trappetrin av stein bratt oppover). Det gikk greit en stund, med tanke paa at tempoet var ganske raskt, men etterhvert som det ble hoyere og hoyere og vanskelg aa puste greide jeg ikke holde tempoet uten asmatiske pusteanfall. Sementlaara hjalp ikke paa. Det endte med at jeg og guide-assistent Luis gikk ca en halvtime bak de andre (20 minutt etter Nina som ogsaa slet) og tok det rolig og snakket om alt mulig annet saa jeg skulle la vaere og tenke paa pustingen. Jeg kom meg faktisk opp Dead Womans Pass, alternativet var aa gaa tilbake til start (17 km) og det er jo ikke noe alternativ. Jeg kunne aldri gitt opp og snudd, om jeg saa skulle kroepet de siste 2 kilometerne. Og selvfoelgelig var det tjukk taake paa toppen, saa vi saa ingenting, nada! Jeg var tilogmed for sliten til aa spise snickersen min, det skulle man aldri trudd. 5 kilometer i litt for kjapt tempo opp til 4200 meter og ingen tur-sjokolade. BAH!
Etterpaa var det 5 kilometer nedover bratte inca-trinn, vi gikk forbi de fleste andre turgruppene, og det sier en del. En av de andre guidene spurte om vi var i et race.
Saa var det lunsj, Guiden informerte oss om at det var foerste gang han var kommet en halvtime foer tida til campen. og etter lunsj kom endelig energi-kicket, vi hadde enda 6 kilometer med hike, halvparten opp bratte trinn til 3800 meter. Her fikk Nina pustevansker og et lite panikkanfall. Men med hjelp fra guiden og med baby-steps kom hun seg opp til passet. Endelig sjokoladetid. Etter dette hadde jeg energi og humoer igjen, og alt var bra. Vi kom til campen og fikk mat, og toeyde og toeyde og toeyde, men 16 kilometer bratt fjell er vanskelig og toeye bort.
Dag 3 og 4 kommer i morgen! Maa tenke gjennom detaljene.
Jeg skal sende takkemail til Nike, gortex-fjellskoene mine var fantastiske. Fikk ikke bruk for et eneste compeed! Disse skoene er gaatt inn til og fra universitetet i Tromssoe pa asfalt (45 minutt hver vei). Det vi burde hatt med, men glemte; tigerbalsam for stive muskler. Jeg toeyde nesten en time daglig, men beina var sement dagen etterpaa likevel. Og HODELYKT. Burde staatt med store bokstaver i voucheren. Opp 03.45 for aa gaa i bekmoerket og staa i koe for aa faa sprinte opp til Macchu Picchu til soloppgang paa glatte steiner, eh, uheldig uten hodelykt, UMULIG. Heldigvis reddet Terje meg og var min lysfontene hele veien :D
Wednesday, July 09, 2008
Peru
Hòla! Què tal?
Glemte og fortelle at chicasene har stripet haeret :D Blond og blondere. Med vaere matchende rosa fleece utgjoer vi en egen attraksjon hoyt oppi i Andesfjellene. Vi floey til Cuzco, 3400 meter over havet, tidligere Inca-hovedstad tidlig om morgenen. Kjente at jeg ble tungpustet og tung i hodet. Etter at vi ble informert om generalstreiken i Peru, ble det plutselig mye stress med aa faa oss avgaarde. Gruppa vaar bestaar av 8 (AATTE!!!!)NORDMENN, 2 irer og 2 amerikanere. Heldigvis er fire av gutta fra Aalesund, super fin dialekt, ikkje sant BENGT!Egentlig skulle vi tilbringe en natt i Cuzco, men pga av streiken blokkerer boendene veiene med stein og traer og togene slutter aa gaa (synd for de som ikke er paa hiking, saa vi ble rushet videre med buss til Ollantaytambo allerede tidlig samme kveld. Veien var virkelig blokkert med steiner, glass-skaar, guiden var litt redd for at sinte streikere skulle steine bussen, men vi saa ingen streikere, og etter litt tok vi en sidevei som var bedre. I Ollantaytambo ble vi moett av ca 15-20 busser som ventet paa militaer-eskorte tilbake til Cuzco. Det hele hoeres ekstremt mye mer dramatisk ut enn det var, ettersom Peru ikke har rykte paa seg for og vaere saerlig voldelig, og streiken faktisk er en aarlig begivenhet som varer 2 dager, aldri mer.
Foressten saa framstod Lima som en liten by i Texas eller Mexico for oss, en smaaby, selv om det bor naermere 9 millioner der (iflg taxi-sjaafoeren). Ogsaa meget interessant at vi finner mye av det samme som i Cairo, restauranter: Chilly`s, Dunkin Donuts, Gold`s Gym. Kan det vaere typisk "u-lands" kjeder? Ikke saa mye aa se i selve Lima egentlig, derfor skal vi proeve og komme oss til Amazonas fra Cuzco etter Macchu Picchu hikingen er over.
Her kommer misnoeyen inn, vi har betalt nesten 5000 kroner for turen, ogsa faar vi vite at vi maa betale for hotellet vi ikke sov paa i tillegg. Det burde gaa paa GAP sin regning!! Prisen inkluderer fly en vei (maa komme oss tilbake til Lima paa egenhaand), transport (men vi skal jo faktisk gaa 80 % av veien) og mat i 3 dager, samt 3 netter paa hotell. I tillegg maa vi betale ekstra for leie av sovepose, madrass, snack og tips. Ellers har vi anskaffet varme alpakka ullgensere til turen, type superbillige med lama-motiv, votter, lue og lester. Nina endte med grae og jeg med brune. I dag spiste vi Alpakka-biff til middag, meget godt, syntes det smakte litt som lammesteik. Marsvin er ogsaa en delikatesse i Andes-fjellene, maa nok smake paa det ogsaa etterhvert. Ollantaytambo er en del av the Sacred Valley, og i dag har vi gaett opp og ned ganske bratte stier (fjellklatring) for aa se paa ruinene. Bare 45% av Inca-byen er igjen fordi spanjolene odela den.
Vi var inne i et "typisk" peruansk hus, og der hadde de 30 marsvin springende fritt rundt paa gulvet. Det er utrolig vakkert her oppe, har anskaffet koka-blader til hikingen i morgen, saa vi ikke blir hoydesyke. Turen videre gaar saan her; foerste dagen skal vi gaa ca 12 km foer vi naar campen. Sekkene vaere ligger igjen i Cuzco, og vi har faett ta med 4 kg noedvendig utstyr som baererne baerer, men de gaar ikke sammen med oss, de gaar rett til location og setter opp campen, mens vi snirkler oss oppover, ser paa ruiner etc. Guiden snakker ganske masse, saa naar han sier det tar 6timer, regner vi nesten med at han mener 2 timer snakk og 4 timer hike. Hehe.
Dagen etter skal vi opp til det hoyeste punktet paa hiken, Dead Woman`s Pass, paa ca 4200 meter, ca 16 km og 8-9 nye timer. Veien gaar ikke rett oppover hele tiden. Saa dagen etter skal vi gaa 10 km, og rundt 6 timer, alt ettersom, foer vi camper for siste gang, staar grytidlig opp dagen etter og gaar de siste 7 km til selve Macchu Picchu. Der har vi hele dagen til aa se oss rundt, foer vi skal ned til Aguas Calientes (de varme kildene), de er vulkanske derfor er ikke vannet klart. Og saa tar vi toget tilbake til Ollantaytambo og buss til Cuzco igjen. Man merker hoyden naar sola er oppe, og ja, det er veeldig varmt her. Men naar jeg puster kun med nesa blir jeg fort vant til det. Gleder meg sinnsykt til i morgen!
Snakkes :D
Glemte og fortelle at chicasene har stripet haeret :D Blond og blondere. Med vaere matchende rosa fleece utgjoer vi en egen attraksjon hoyt oppi i Andesfjellene. Vi floey til Cuzco, 3400 meter over havet, tidligere Inca-hovedstad tidlig om morgenen. Kjente at jeg ble tungpustet og tung i hodet. Etter at vi ble informert om generalstreiken i Peru, ble det plutselig mye stress med aa faa oss avgaarde. Gruppa vaar bestaar av 8 (AATTE!!!!)NORDMENN, 2 irer og 2 amerikanere. Heldigvis er fire av gutta fra Aalesund, super fin dialekt, ikkje sant BENGT!Egentlig skulle vi tilbringe en natt i Cuzco, men pga av streiken blokkerer boendene veiene med stein og traer og togene slutter aa gaa (synd for de som ikke er paa hiking, saa vi ble rushet videre med buss til Ollantaytambo allerede tidlig samme kveld. Veien var virkelig blokkert med steiner, glass-skaar, guiden var litt redd for at sinte streikere skulle steine bussen, men vi saa ingen streikere, og etter litt tok vi en sidevei som var bedre. I Ollantaytambo ble vi moett av ca 15-20 busser som ventet paa militaer-eskorte tilbake til Cuzco. Det hele hoeres ekstremt mye mer dramatisk ut enn det var, ettersom Peru ikke har rykte paa seg for og vaere saerlig voldelig, og streiken faktisk er en aarlig begivenhet som varer 2 dager, aldri mer.
Foressten saa framstod Lima som en liten by i Texas eller Mexico for oss, en smaaby, selv om det bor naermere 9 millioner der (iflg taxi-sjaafoeren). Ogsaa meget interessant at vi finner mye av det samme som i Cairo, restauranter: Chilly`s, Dunkin Donuts, Gold`s Gym. Kan det vaere typisk "u-lands" kjeder? Ikke saa mye aa se i selve Lima egentlig, derfor skal vi proeve og komme oss til Amazonas fra Cuzco etter Macchu Picchu hikingen er over.
Her kommer misnoeyen inn, vi har betalt nesten 5000 kroner for turen, ogsa faar vi vite at vi maa betale for hotellet vi ikke sov paa i tillegg. Det burde gaa paa GAP sin regning!! Prisen inkluderer fly en vei (maa komme oss tilbake til Lima paa egenhaand), transport (men vi skal jo faktisk gaa 80 % av veien) og mat i 3 dager, samt 3 netter paa hotell. I tillegg maa vi betale ekstra for leie av sovepose, madrass, snack og tips. Ellers har vi anskaffet varme alpakka ullgensere til turen, type superbillige med lama-motiv, votter, lue og lester. Nina endte med grae og jeg med brune. I dag spiste vi Alpakka-biff til middag, meget godt, syntes det smakte litt som lammesteik. Marsvin er ogsaa en delikatesse i Andes-fjellene, maa nok smake paa det ogsaa etterhvert. Ollantaytambo er en del av the Sacred Valley, og i dag har vi gaett opp og ned ganske bratte stier (fjellklatring) for aa se paa ruinene. Bare 45% av Inca-byen er igjen fordi spanjolene odela den.
Vi var inne i et "typisk" peruansk hus, og der hadde de 30 marsvin springende fritt rundt paa gulvet. Det er utrolig vakkert her oppe, har anskaffet koka-blader til hikingen i morgen, saa vi ikke blir hoydesyke. Turen videre gaar saan her; foerste dagen skal vi gaa ca 12 km foer vi naar campen. Sekkene vaere ligger igjen i Cuzco, og vi har faett ta med 4 kg noedvendig utstyr som baererne baerer, men de gaar ikke sammen med oss, de gaar rett til location og setter opp campen, mens vi snirkler oss oppover, ser paa ruiner etc. Guiden snakker ganske masse, saa naar han sier det tar 6timer, regner vi nesten med at han mener 2 timer snakk og 4 timer hike. Hehe.
Dagen etter skal vi opp til det hoyeste punktet paa hiken, Dead Woman`s Pass, paa ca 4200 meter, ca 16 km og 8-9 nye timer. Veien gaar ikke rett oppover hele tiden. Saa dagen etter skal vi gaa 10 km, og rundt 6 timer, alt ettersom, foer vi camper for siste gang, staar grytidlig opp dagen etter og gaar de siste 7 km til selve Macchu Picchu. Der har vi hele dagen til aa se oss rundt, foer vi skal ned til Aguas Calientes (de varme kildene), de er vulkanske derfor er ikke vannet klart. Og saa tar vi toget tilbake til Ollantaytambo og buss til Cuzco igjen. Man merker hoyden naar sola er oppe, og ja, det er veeldig varmt her. Men naar jeg puster kun med nesa blir jeg fort vant til det. Gleder meg sinnsykt til i morgen!
Snakkes :D
Monday, July 07, 2008
Crappy sushi.com
Tjohei!
Gratulerer med dagen til meg selv! Feiret den halvveis sengeliggende etter nattens fantastiske tangoshow med middelmaadig middag, fri vin og senere bursdagsvin fra hostellet! Ja, 3 flasker vin greide vi faa i oss, fantastisk hva kroppen "taaler".
Tiden har flydd i Buenos Aires, nesten trist og reise videre i kveld, vi koooser oss saann! Har faatt oeredobber og bursdagskort fra Nina, samt en horve meldinger paa facebook (HURRA) og sms er :D :D Veldig foernoeyd!
Husker ikke hva forrige blog var om, men i allefall, ved hjelp fra Estaban paa hostellet fant vi en sushi-bar pa Independencia gata i San Telmo, "Nikkai" hvor "the japaneese community" henger ut. Fantastisk, med skyvedoerer, tofu, sake etc etc. Min fascinasjon for sushi vil ingen ende ta!! Det var fantastisk god mat, synd at det er veldig begrenset utvalg av typer fisk her, kun laks og hvitfisk, ingen tunfisk, skjell eller saant. Men det var helt supert. Desverre, tok vi en spansk en i dag, haha, en spansk en i Soer-Amerika, og gikk over gata til ett litt mindre fasjonabelt sted, og maten var skikkelig crap. Derav crappy-sushi til overskrift. Crappy maa uttales med rulle-R. Siden de var fri for hvitfisk kom hun med 7 (SYV) Nigri med blekksprut! Bajs!! Hater blekksprut. Blekksprutens forbannelse!
Okei, skal opp 03.00 og dra til flyplassen, snakkes :D
Ellers, det har regnet her, vaert knall-varmt og is-kaldt. For det meste har vi vandret gatelangs, opp, ned, fram og tilbake, sett paa byggninger, markeder, graven til Evita og Recoleta, kirkegaarden som var skikkelig fin. Daarlig tango, fantastisk tango. Spist biff, druknet i roedvin. Kjoept oss billige jeans, type Lee, ja, Martine har kjoept seg jeans!! Wunderbar!
Bestemoedrene demonstrerer paa maiplassen stadig. Vi moette broren til en facebook-kompis av Nina her om dagen, Alan - argentiner. Han fortalte oss litt av hvert om landets politikk, presidenten Christina Kirshner er vist lite popular. Stadige demonstrasjoner i gatene! Cafè Tortoni er legendarisk og fortjener sitt rykte. Nydelig submarino - melk som man dypper en sjokolade formet som en ubaat oppi. Proevde churros etter Lauras anbefalning, var ikke saa kjempegodt, er en type fritert bakverk. Ogsa dulce de leche er overalt, men liker det ikkje saa veldig lengre. Fascinasjonen var over etter et par dager. Argentinere spiser ikke frokost, de drikker kaffe med croissant klokken 11.00, snacker klokken 14-16.00 og spiser middag 21.00 eller 22.00. Kjoett uten groennsaker er veeeldig vanlig, og alle mulige kjoett-ting man kan grille, innvoller, testikler etc etc.
Gratulerer med dagen til meg selv! Feiret den halvveis sengeliggende etter nattens fantastiske tangoshow med middelmaadig middag, fri vin og senere bursdagsvin fra hostellet! Ja, 3 flasker vin greide vi faa i oss, fantastisk hva kroppen "taaler".
Tiden har flydd i Buenos Aires, nesten trist og reise videre i kveld, vi koooser oss saann! Har faatt oeredobber og bursdagskort fra Nina, samt en horve meldinger paa facebook (HURRA) og sms er :D :D Veldig foernoeyd!
Husker ikke hva forrige blog var om, men i allefall, ved hjelp fra Estaban paa hostellet fant vi en sushi-bar pa Independencia gata i San Telmo, "Nikkai" hvor "the japaneese community" henger ut. Fantastisk, med skyvedoerer, tofu, sake etc etc. Min fascinasjon for sushi vil ingen ende ta!! Det var fantastisk god mat, synd at det er veldig begrenset utvalg av typer fisk her, kun laks og hvitfisk, ingen tunfisk, skjell eller saant. Men det var helt supert. Desverre, tok vi en spansk en i dag, haha, en spansk en i Soer-Amerika, og gikk over gata til ett litt mindre fasjonabelt sted, og maten var skikkelig crap. Derav crappy-sushi til overskrift. Crappy maa uttales med rulle-R. Siden de var fri for hvitfisk kom hun med 7 (SYV) Nigri med blekksprut! Bajs!! Hater blekksprut. Blekksprutens forbannelse!
Okei, skal opp 03.00 og dra til flyplassen, snakkes :D
Ellers, det har regnet her, vaert knall-varmt og is-kaldt. For det meste har vi vandret gatelangs, opp, ned, fram og tilbake, sett paa byggninger, markeder, graven til Evita og Recoleta, kirkegaarden som var skikkelig fin. Daarlig tango, fantastisk tango. Spist biff, druknet i roedvin. Kjoept oss billige jeans, type Lee, ja, Martine har kjoept seg jeans!! Wunderbar!
Bestemoedrene demonstrerer paa maiplassen stadig. Vi moette broren til en facebook-kompis av Nina her om dagen, Alan - argentiner. Han fortalte oss litt av hvert om landets politikk, presidenten Christina Kirshner er vist lite popular. Stadige demonstrasjoner i gatene! Cafè Tortoni er legendarisk og fortjener sitt rykte. Nydelig submarino - melk som man dypper en sjokolade formet som en ubaat oppi. Proevde churros etter Lauras anbefalning, var ikke saa kjempegodt, er en type fritert bakverk. Ogsa dulce de leche er overalt, men liker det ikkje saa veldig lengre. Fascinasjonen var over etter et par dager. Argentinere spiser ikke frokost, de drikker kaffe med croissant klokken 11.00, snacker klokken 14-16.00 og spiser middag 21.00 eller 22.00. Kjoett uten groennsaker er veeeldig vanlig, og alle mulige kjoett-ting man kan grille, innvoller, testikler etc etc.
Wednesday, July 02, 2008
Buenos Aires
Jepp, her sitter jeg 08.00 og skriver blogg i meeeget kalde Buenos Aires. Har pa meg ull-undertroye, fleece og mitt nylig innkjoepte tjukke skjerf, and may I remind you; jeg sitter inne!!! Virker som om A-mennesket mitt kun fungerer paa ferie, min innebygde klokke vekker meg enten 07.50 eller 08.30 hver eneste dag, automatisk, vet ikke hvordan jeg skrur den av. Nina ligger og drar seg og aner fred og ingen fare.
Puerto Iguazu skal fra naa av hete Texico eller Mexas, en god blanding av Dr.Quinn og Mulholland Drive eller noe sant. Kjent foer sin roede gjoerme (dermed maette jeg kaste skoene mine i gaar, roede og hullete) laus-bikkjer, pick-ups og raanere. I tillegg til at det er in med all slags dongerijakker i kombinasjon med all salgs skinn!!
Vet ikke om det er daerlig karma men vi har en underlig uflaks i aa velge de mest crappye buss-selskapene. Setene var digge, men maten, aa herrejemeni... trudde jeg skulle sulte ihjel etter stoppet paa en veikro med en syltynn innbakt kyllingsnitzel og en skje oransje potetstappe. Og det var det. Saa moeter vi selvfoelgelig et par norske jenter paa sentral-stasjonen i Buenos, og de har tatt et annet selskap med good mat og alt. Bussen tok ca 19 timer, og takket vaere sovepillene fikk jeg meg noen timer paa oeyet (oeyene kanskje... jeg er da ingen cyclop).
Buenos er som sagt kaldt, vinterstid (savner min roede ullkaape naa). Men det er ogsaa stedet for biff og good roed vin. Vi tok turen til et lokalt billig sted i gaar, fikk perfekt biff (desverre uten groennsaker) og en porselensmugge formet som en and med en halv flaske husets til 6 pesos ( 1,67 kurs), meeget god. Var reise begynte i dyre Rio og blir billigere og billigere etter som vi forflytter oss, desverre gaar det ut over lommeboka etter som det blir vanskeligere og vanskeligere og motsta fristelsene, var i en sportsbutikk i gaar, med alle kjente merker, til under halv pris av hva det koster i Norge. AAA, nytt treningsutstyr tenkte jeg, men saa var det plassen da. Og i Peru blir det enda billigere, og i Cuzco har de alt av reiseutstyr. Skal i allefall skaffe meg en vindbukse. Og microfiber-undertoey!!
So long, naa ska jeg vekke Nina saa vi kan begynne dagens byvandring i Palermo!
Puerto Iguazu skal fra naa av hete Texico eller Mexas, en god blanding av Dr.Quinn og Mulholland Drive eller noe sant. Kjent foer sin roede gjoerme (dermed maette jeg kaste skoene mine i gaar, roede og hullete) laus-bikkjer, pick-ups og raanere. I tillegg til at det er in med all slags dongerijakker i kombinasjon med all salgs skinn!!
Vet ikke om det er daerlig karma men vi har en underlig uflaks i aa velge de mest crappye buss-selskapene. Setene var digge, men maten, aa herrejemeni... trudde jeg skulle sulte ihjel etter stoppet paa en veikro med en syltynn innbakt kyllingsnitzel og en skje oransje potetstappe. Og det var det. Saa moeter vi selvfoelgelig et par norske jenter paa sentral-stasjonen i Buenos, og de har tatt et annet selskap med good mat og alt. Bussen tok ca 19 timer, og takket vaere sovepillene fikk jeg meg noen timer paa oeyet (oeyene kanskje... jeg er da ingen cyclop).
Buenos er som sagt kaldt, vinterstid (savner min roede ullkaape naa). Men det er ogsaa stedet for biff og good roed vin. Vi tok turen til et lokalt billig sted i gaar, fikk perfekt biff (desverre uten groennsaker) og en porselensmugge formet som en and med en halv flaske husets til 6 pesos ( 1,67 kurs), meeget god. Var reise begynte i dyre Rio og blir billigere og billigere etter som vi forflytter oss, desverre gaar det ut over lommeboka etter som det blir vanskeligere og vanskeligere og motsta fristelsene, var i en sportsbutikk i gaar, med alle kjente merker, til under halv pris av hva det koster i Norge. AAA, nytt treningsutstyr tenkte jeg, men saa var det plassen da. Og i Peru blir det enda billigere, og i Cuzco har de alt av reiseutstyr. Skal i allefall skaffe meg en vindbukse. Og microfiber-undertoey!!
So long, naa ska jeg vekke Nina saa vi kan begynne dagens byvandring i Palermo!
Subscribe to:
Posts (Atom)