Retrospektiv

Det skjer ikke så mye anna enn good-bye parties her for tida. Folk reise og kommer ikke tilbake. Æ vet enda ikke ka æ gjør til høsten. Det blir mye drikking og festing no, men vi treng litt ferie fra SOAS også. Nei, faktisk så treng vi mye ferie!

Kristin, mitt beste menneske i London flytte tilbake til Chicago på onsdag. Det blir veldig trist men samtidig har æ enda en venn og enda en stat æ kan besøke i the US and A så snart æ får råd (det ligg rett under Moskva på lista –for har lovd Anja å kommer på besøk til høsten).
Vi prøvde feire oss sjøl med en stor piknikk i Primrose Hill, desverre kjenne vi for mange bums (!) –av ca 80 inviterte endte vi opp med å være 20. Men det blei en skikkelig fin dag, sprudlevin og mat. Mio og Phillip spilte “lambada” for oss på gitar og fløyte- i en duo. Seinere dro vi og dansa på the Cuban i Camden. Kristin spille for en musical for tida, “Sweet Charity” –va å så den på academiet i går. Utrolig moro og ho har en del fløyte-soloa også.

Hadde en festlig søndag på Brunswick. Møtte Lily for å ha frokost og ho hadde anskaffa en hel pose med rosa stash så vi kunne leke at det va min bursdag (for snart e det min bursdag!!). Prinsessekrone, duk, koppa og fat med glitter og stas, stearin-lys, jojo, bursdagsfløyte med mere. Vi hadde det meget festlig! Etterpå spilte vi gitar i regnet. Her i byen e det så mange gærninga at vi virka tilnærma normal der vi satt med prinsessekrones våres og sang “If I were a boy” av Beyonce. Haha.

Treng en lang og god ferie fra London nu! Glede mæ til å se folk igjen i Tromsø 8 juli ☺
Reise til Egypt like etterpå, planen e Taba, Sukhna og kanskje også et sted på nordkysten. Æ skal kun ligge på stranda eller i havet 8 daga i strekk. Tar en dag i Kairo også tenke æ –men har ikke så stort behov for å gjøre så mye anna der enn sushi/sheeshas på Seqoiya. To av mine venninne fra SOAS skal være i Kairo i sommer av ulike grunna så æ skal henge med dem. Møtte foressten en egypter i London i helga, den første æ har møtt her for det bor ikke så mange egyptera her i forhold til andre nasjonaliteta fra midtøsten. Tilfeldigvis va han koptisk og veldig fornøyd med min kunnskap om koptera. Han snakka til mæ på arabisk stadig vekk men hjernen min va tuned på engelsk og spansk den kvelden og det funka dårlig. Vet æ må flytte ned igjen og kjøre hardt på språket –ala sånn som Maria gjor i Palestina. Trur æ foretrekk Libanon eller Syria framfor Egypt.

Sudan

http://www.dagbladet.no/2009/06/12/magasinet/nuba/borgerkrig/sudan/kirkens_nodhjelp/6690209/

De Waal som det refereres til her er en meget kontroversiell akademiker, kontroversiell fordi han kun ser konflikten fra et synspunkt, en side. Det kalles å være biased på engelsk. Jeg leser noen av hans bøker til master-oppgaven for å kunne se det i lys av andre argumenter.

Celeb Celeb!

I´ve seen a celeb in London! And not any celeb, a A list one. I was with my Danish friend Astrid at her boyfriends CD-launch at a jazz-club called Vortex. The band is called Kairos Quartet. The club was like a square with room for 30-40 people, small and intimate. We were standing outside with Jasper, Astrids guy, and the celeb was standing right next to us with her boyfriend. Astrid had mentioned that she met her at another gig a few weeks ago, apparently she knows the saxophonist in the band.
There were no journalists at all and no fuzz, so we didn’t go all teenage and decided not to ask for a picture. When the gig started we were sitting next to her table, and in the cover of the new CD she is mentioned in the thank you list –Keira Knightley!
She looked beautiful, kind of skinny. After the celebrity-reactions were over it was just like oh well its not like she is making an appearance, and the concert was so good.

Another fuzz in London is the tube-strike. It lasts until Friday. It means traffic is heavy and people literary are fighting to get on buses. I was trying to get to Regents Park last night and there were masses of people trying to get to Paddington and Heathrow to catch planes. They were fighting their way on to the bus with their suitcases. But not all got on.

And when I start I cannot stop!

Caus things have gone down in the city lately. I have secured myself an (unpaid) internship in an NGO, where my professor from uni is the director. I will be in once or twice a week, or as often as I please and for the next few months, and if luck wants me to stay in this city I will stick to it longer, caus all experience is good experience and as my career adviser uttered, though in slightly more professional terms “ the market sucks big time right now”. What he actually said was that he was impressed of how I had used my network to get this internship while he had, just some days ago, a girl crying in his office caus she was rejected from so many positions and NGOs, and in fact many people are struggling to get unpaid (!!) internships these days caus the organizations cut back, and credit crunch etc etc. So I am satisfied with my achievement. Still, I need to get paid work as well, but when you got a foot inside development there are doors, many doors, that leads to many places and positions if you are good at what you are doing. Praise be to Allah, hamdulilah, I will be. Oh wait a second, I don’t praise to Gods do I? It just sounded nice. Nicer than other phrases tonight.

I am just about to start my dissertation, while I cannot or simply don’t want to reveal the thesis, or perhaps it has not even been formulated yet, I can reveal the area of which I am researching; the Sudan. More precisely Darfur! This area concerns me a lot, reading about it generates feelings of discomfort and anger. I see the evil in human at its worst and get an urge to do something. I have to start somewhere and writing about it, talking to people and so on will help me understand, anthropologically and with my mind focused on development, what, why, when, who, where and how! My limits here is the word count but I suspect that this topic will reoccur on my paths in the future.

I survived all of my exams. With some cold shivering at night, sleeplessness and other exam-animals in the house I managed. The only exam I actually felt good about was my Arabic grammar one. Then you are not supposed to feel good about exams, they are designed to test you under stressful conditions, like as under Chinese torture, waterboarding or some other absurdity going on in Guantanamo Bay. Three hours for three essays. The state you are in for those weeks can wreck your health for unforeseeable future. No, I am not exaggerating, a good friend and probably the best student I know around here suffered several panic attacks during the last few weeks. The scary thing is that she had never had a panic attack before, she didn’t even know what it was, and now she suffered from many. In one case she could not take her exam and now has to take it next spring, a year from now, because the English system has no room for failure.

I have a blog!

I have no idea in which order these pictures will appear but to me it makes no difference. To you its just strangers celebrating a national day of a European country you most likely cannot place on the map (and it is not in the EU if you wondered). Or am I being too rude now? For first time readers, despair not; my tongue is as sharp as it can be brilliant. Two-edged.

There is a time for everything and tonight the time came to change languages. I found my English storyteller again, it had gone missing for quite a while, then a friend reminded me, on skype, what I sound like and I started feeling that rush to write again. So here I am, writing close to midnight about all and nothing. Or perhaps about my being in the city of London?

This year has been overly feminine, and not in the best way. From one student-house to another, faith have it, I am surrounded solely by females, shemales, and sometimes I even doubt their gender is really what they claim it to be. I think they are hens in disguise, escaped from the farmhouse where they used to cackle along all day, and now let loose in the big city. Not so big really, but flat and wide. My house is an extreme Asian style cackle-house. I have witnesses from outside. Sunshine kids don’t go along with grumpy children I’ve heard, so we let them be.

So what about the city then? Have I yet been mesmerized with its strange beings, craziness, its glooming lights when darkness falls and scent of traffic and cheap chop suey? Do I fall in love with the sound of lonely musicians playing on streets and undergrounds during rush hour, all hours? How long will it keep me, the city, in its warm refuge? The future is hazy at time being. Cannot predict its next move. Even the divine cannot predict what the city is up to.

Sommerfuggel i vinterland

Tre blogga på en kveld

kom nemlig på, eller det gikk nettopp opp for mæ
at æ ikke egentlig har sett på tv sia æ va hjemme i jula -for her e det bare et common room for 3 byggninge, og æ kommer aldri på å gå dit
men det e bare halve sannheta for det e jo fjernsyn på treningsenteret -men kun når man spring eller sykle - og uten lyd
og alt i alt så savne æ ikke fjernsyn

Let the blondes out

Glemte helt å fortelle at æ har "gone blond". Skikkelig blond. Og yess æ trives veldig med det.
De her bildan e litt diverse, huske ikkje rekkefølga, men noen fra når æ va på vinterferie i Oslo i februar, og et fra den dagen det snødde som verst i London og Laura så vidt kom sæ hjem me fly til Københamn. Julianne va her i mars, men har ikke fått lasta opp de bildan enda. Og et e av Liset, en av fløytistan æ bodde me før jul.

Marsallah

Yess, æ vet at æ ikke bør tittulere mæ som blogger lengre sia blogginga mi e heller patetisk, men no fant æ plutselig litt inspirasjon her, har nettopp lest Marius sin blogg fra al-Fayoum, og det e bare så utrolig gøy å lese om akkurat de samme tingan vi gikk gjennom når vi bodde i Kairo. "Kultursjokk".

Livet på SOAS e ganske spes, som alltid. Når kidsa ikke røyke marihuana i skolegården så har de med sæ sheeshaen, ja du leste riktig, araber-undergradsan tar me sæ sheesha på skolen. Fantastisk ide! Hjelpe veldig at sola og våren e kommet og vi kan sitte ute å lese. Har æ nevnt at Hare Krishna dele ut gratis veggis-mat til studentan hver dag klokka ett? I tillegg har SOAS hatt asbest og vegglus denne måneden som har ført til stengt bibliotek, lol.

SOAS e ikke akkurat strukturert, de har enda ikke gitt mæ en ny supervisor og det skjer vist ikke nå særlig med dissertation (master-oppgaven) før etter påske. Denne uka va siste uka i andre semesteret, hvilket betydde at æ hadde en final-exam to daga etter siste forelesninga som også skulle omfatte det temaet, så det blei skikkelig "24" her, måtte pugge og ta opp det nye stoffet samtidig. Litt dust å holde avsluttandes eksamen så rett oppi ræva på forelesninga, når skal man ha tid til å lese til eksamen? Vi har så vidt tid til å lese alt vi skal ha lest til forelesningen fra uke til uke. Men æ klage ikkje. No har æ fire uke til å skrive essays og lese til de andre eksamenan og diverse arabisk prøva. Hele familien kommer over i april og æ ser fram til å kunne være turist her igjen. Sia æ ikke greie komme opp me nå langsiktige livs-plana (ala 5 års-plan) har æ begynt å søke på diverse jobba og internships her i byen. Har også blitt tipsa om ei greie i Sudan, så skal emaile dem å se ka de sir.

Kulturelt sett skjer det som alltid mye her. Har vært på flere konserta på Royal Academy of Music i det siste me fløytist-vennan mine, og i går så vi Swan Lake i Operaen (det e en ballett av Tchaikovsky). Klassisk musikk e mye gøyere når man kjenne folk på scenen og blir informert fra en musikers perspektiv. I tillegg har Anna introdusert mæ til et lite scandinavia i London, Scandinavian Kitchen, en café med scandinavisk mat og kor man får kjøpt de meste essensielle vara hjemmefra - les knekkebrød, solo og kvikklunsj :) Ikke at man egentlig savne det med det utvalget av internasjonal mat som finnes her! Likevel et ufattelig trivelig sted med trivelige folk.

Ei venninne har invitert mæ til Kuwait i sommer eller til høsten, for å komme å bo hos familien hennes å se kulturen fra innsia, utrolig spennandes for en "antropolog". Ho e åsså veldig interessert i Norge og velferdsstaten så æ skal invitere ho nordover så ho kan drive feltarbeid der. Et norsk-arabisk samarbeid. Hehe. Det va dagens ord fra intelligentsiaen i London. Ska se om det blir nå bilda her :D

Pizza-frokost

Martine in wonderland

Du har helt rett Nina, det e som Alice i Wonderland her, bare med mæ chasing the white rabbit istedet. Har prøvd nå anna helt crazy, litt mer absurd enn Bum Bum Train; speed-dating. Ei venninne spurte om æ va med og æ har jo en slags policy på at alt må prøves en gang og for en fantastisk bra mulighet til antropolgisk feltarbeid!! så æ joina. Skal prøve å fremstille det så rettferdig som mulig, men det kan bli vanskelig. Tjue jente sitt ved hvert sitt bord (ikke på rekke å rad) og guttan må skifte bord hvert 3dje minutt. Først tenkte æ at 3 minutt e jo ingenting, men gjett om det e 2,5 minutt for mye av og til. Aldersgruppa skulle være 23-35 men det blei kjapt klart at diverse herrer hadde juksa med en 10-15 år. I begynnelsen e det mye spørsmål av typen "ka gjør du kor e du fra" etc, men så blir man litt lei av det å det gikk over i "har du sett den siste James Bond å ka synes du om gullfisk". Av tjue gutta va fire arbeidsledig, nesten halvparten holdt på å miste håret eller hadde begynnandes gråning. To satt og skalv og ungikk øyekontakt, disse to va langt over aldersgrensa men det treng ikke bety nå. En hadde plastikk-hud og shiny lips og minte om han i American Pshyco. Og så en ganske ADHD fyr som snakka litt vel mye om nekrofili. Ingen av guttan va spesielt attraktiv, men en fant æ tonen med, han ligna veldig på Will i Will og Grace. Av de to jenten æ va med hadde bare ei kryssa av en gutt av tjue som mulig interessant. Så ka sir dette om speeddating, eller ka sir det om speeddating i begynnelsen av desember kanskje heller? At markedet e ganske så trist. Kvelden endte med at vi gav fra oss noen tips på sjekking, eller det vil si noen av guttan spurte om kordan de skulle ta kontakt med jente og vi va enig om at "how you doin" kun funke for Joey i Friends.

Nå anna æ synes å ha dårlig karma på, post høstsemesteret i Kairo, e sære roommates. No bor æ jo på twin, og for ta støyten for det, men denne 31 åringen e ikke helt god altså. Liset og æ har sagt på uavhengige tidspunkt at det ikke funke å ha lyset på i gangen om natta for hele soverommet blir opplyst, og at æ har eksamen denne uka og treng søvn, men da fikk æ beskjed om å finne mæ et anna sted å sove fordi ho skal absolutt sitte i gangen å jobbe hele natta. Så æ maila deanen i dag, så får vi se ka han sir.

Klar for juleferie!

Wassup Løndøn!

Noen som kjenne igjen krølltoppen foran Picadilly Circus?
Også meg å Anna på "hugging hill"
Meg å Umbreen på Barrio Latino (latinobar på en båt)
og til slutt mæ foran Queen Marys Rose garden i Regents Park

Bum bum

Tjoho, nyheter fra mitt kultiverte liv i kvasi-metropolen London, der puban og metroen stenge ved midnatt hele uka og nattmat e et uendelig prosjekt fordi ingenting e åpent. Til og med vanskelig å finne en åpen kaffe-bar etter klokka åtte på en hverdag. Konserta e ferdig i god tid før midnatt. Likevel går det an å leve et visst uanstendig uteliv her :P

Dagens tema, kultur. Jadda, vi har tid til sånt åsså. Fredagen va det Lykke Li konsert på Koko i Camden, supert lokale. Et gammelt teater med flere level gjort om til konsert-areal med tidenes største disco-kule i taket. Meg å Anna (som æ jobba med på Hulen som nu bor i Brixton) dreiv å fantaserte om å lage action film der den fall ned å splatte alle konsertgåeran. Nok om det. Det va gøy, disco etter konserten. Dagen etter va helt surrealistisk. Anna e med i et performance-konsept som hete You Me Bum Bum Train. Greia e du ane ikke ka du kan forvente anna enn at du skal gå gjennom flere settinge i en gammel fabrikk. Eventen e ikke markedsført så det går på på jungelrykte (ehem, norsken e litt utvanna her trur æ mene jungeltelegrafen).

Det begynte med at æ satt på ryggen til ei dame og blei bært inn i et rom med karaoke, fikk en shot med rum og etter en del gauling med til gamle 80s hits satt i en rullestol å venta. Så gikk æ ned ei trapp med flere performancera som “venta på å komme inn på klubben” æ kom ut fra. Hver setting e separert fra forrige av svarte forheng. Følgende møtte mæ; gammel dame i seng som snakka walisisk, helsesjekk, nekta inngang på utested, flyplass-sjekk, catwalk --kjørt gjennom det hele i rullestol—- poenget e at du e midpunktet, alt handle om dæ, du e i konstant samtale med performanceran men det e så absurd at du ikke e sikker på ka som e virkelig lengre. Det utfordre sansan på alle måta. Det beste va da æ krøyp gjennom en tunnel av hvit bomull og plutselig blei røska opp av tunnelen av to boksera og befant mæ i en boksering midt i heaten. Og æ va championen, så coachen min dreiv å mota mæ opp og så bam va kampen i gang (det hele va som tatt ut av en film), æ spilte med hele tida (når æ ikke hadde latterkrampe). Ifølge Anna e det jenten som bokse hardest når de komme i den settinga, hehe. Tygg litt på den!
Seinere kom æ inn i et hvit rom med gutta i røde kondomdrakta og det va en lang bob-bane med publikum, og de dreiv å svingte mæ rundt å ropte å herja å så fløy æ ned bob-banen (i rullestolen selvsagt). Æ vet ikke ka æ ska si, hele greia va fantastisk moro, absurd, og uforutsigbart, og sykt moro å spille med. Fin lørdags ettermiddag i Shoreditch!

Ellers blir det mye sheesha her, av en eller anna grunn kjenne æ plutselig masse pakistanera. Også folk fra overalt selvsagt, SOAS e max internationalt, men ja, masse pakistanera. Og ei kuwaitisk “prinsesse”, ho e så utrolig vakker, den vakreste jenta på SOAS mene æ. Og æ får så mye innsikt i kulturen hennes. Ho har invitert mæ til Kuwait så æ kan se landet fra innsida og kordan det e i familien. Men det mest imponerandes e kor åpnet ho snakke om religionen og forholdet mellom kjønnan. Syv menn har allerede spurt faren hennes om hånda hennes i ekteskap, men det e selvsagt hennes avgjørelse. For å skille seg e ikke et alternativ for da må ho flytte tilbake til foreldran, sånn fungere det i Gulf-landan. Det handle om ekteskap og det e ikke så fjernt fra ka mange jente overalt drømme om. Æ skal skrive mer om temaet etterhvert, kjenne hjernen e litt sliten i dag, det va mye absurd å ta inn i går.

Trivelige tider i Londonstan.

This is Britain

Sharing my life as it is, requested by Magnus å Jostein
Skal foressten skrive på norsk i dag.

Studentlivet er litt tungt for tiden. Har erfart at bostandarden i London ikke er i nærheten av hjemme, vi betaler for beliggenhet og ikke så mye annet. International Student Housing (ISH) lover mye på hjemmesiden men hva som møter deg samsvarer ikke med beskrivelsene og står ikke til forventningene. Første dag i London; ankommer London etter å ha ventet 5 timer i flyet i Tromsø på grunn av tjukk tåke (fikk ikke lov til å forlate flyet pga Schengen-regler).
Til slutt kommer jeg fram til ISH, får et nøkkelkort og blir sendt avgårde for å finne den andre byggningen, overlesset med bagasje. Nøkkelkortet fungerer på noen dører, men ikke inn til noe rom. Jeg går tilbake til resepsjonen for å høre, og blir sendt til kjelleren. Rommet viser seg å være 8 kvm. Det lukter råte og det er fuktig. Skuffet, men uten tid til å dvele, min gode venninne Julianne venter i sentrum som velkomskomite, hun fløy over fra Oslo for å henge og tilfeldigheter gjorde at vi kom akkurat samme helg. En heftig helg med design museum, slitne føtter, uteliv og tidenes reduserte besøk på British Museum.

En uke senere er det køing for harde livet på SOAS, det tar ca en uke med papirarbeid og underskrifter fra professorer, mer køing og byråkrati. Byråkratiet i Cairo kan ikke måle seg med dette papir-monsteret. Hva er internet liksom? Lite hjelp å få og mange frustrerte studenter overalt. Er så sulten og lei en dag at jeg gir opp køen og går hjem til kjelleren. Får likevel skiftet master og valgt fag siste dagen i uka, fra anthropology of media til anthropology of development. Tar modern standard (eller standard modern…tror det heter det motsatte av i Norge her) arabisk og midtøsten kultur og samfunn. Arabisken er et strategisk valg på vei til språk-institutt i Libanon eller Syria en gang i framtiden. Første uka (Oktober) er det freshers week. Møtte en gjeng med tilfeldige jenter første dagen og vi blir en fast gjeng som tester ut diverse utesteder av type “gjesteliste og covercharge”og restauranter. Senere møter jeg tilfeldigvis en jente som bodde i samme byggning som meg på Zamalek, Noori Elise, som igjen kjenner Umbreen som også har gått på AUC men før vi var der. De er nå blant min faste sheesha-gjeng. Når vi har råd drar vi til Edgware road som er som et slags “Chinatown” på arabisk for araberne og skjemmer oss bort med hommos, sheesha og mynte-te. Sheeshaen koster 12 pund der.

Første gang jeg går inn i en matbutikk, tilfeldigvis Waitrose, en av de dyreste i byen, kommer jeg kun ut med melk og et eple. Utvalget er for overveldende og jeg er fortsatt valuta-blind. Den perioden hvor pund virker ufattelig lite fordi alle prisene er ett-sifret komma noe. I etterkant kan jeg konstantere at mye faktisk er billigere her enn hjemme, at organisk mat er dominerende overalt men at kvaliteten på kjøtt og fisk ikke er noe å skrive hjem om. I tillegg er det en del “basics” jeg ikke finner (basic er subjektivt selvsagt) kakao og minimais er no show. Ligeså var jeg trafikk-blind, og ble nesten påkjørt hver gang jeg gikk over veien. Trafikken går “feil vei”, derfor er det malt med hvit maling ved alle overgangsfelt enten “look left” eller “look right”. Så må du sjekke om lyset er grønt, og når du har kommet så langt glemmer du å se etter syklister som plutselig nesten treffer deg fordi du var for opptatt med å speide etter biler. Det tok ca 3 uker å venne seg til fenomenet.

En annen litt humoristisk ting har åpenbart seg, årsaken til at briter er bleikfeite (grov generalisering med en anelse sannhet)!! Treningsenter koster flesk og solarium er litt tabu her. Regner med man er mer bevisst på faren for hudkreft, desverre for meg, snøhvit om dagen. Hundreogfemti kroner for tolv minutter er uaktuelt. Det tilsvarer 14 pund. Så over til noe helt annet enn forfengelighet, studier igjen. Sier seg selv at det blir litt intensivt når hele masteren skal gjøres med bare 22 uker undervisining på to semester, 5 måneder undervisning tilsammen. Masteroppgaven skriver vi neste sommer, i løpet av 3 mnd. Jeg var skikkelig overrasket over at det var mulig å omvende meg selv fra B-menneske til A-menneske så kjapt. De første 7 ukene har jeg stått opp før 8, vært ajour med lesingen og trent regelmessig flere ganger i uken. Nå som det nærmer seg slutten av semesteret, vinteren kommer og det er kaldt og mørkt, har energien falt litt, hadde en uke hvor jeg ikke hadde motivasjon til noe som helst kontruktivt, det vil si lesing og trening (venner forteller meg at det er normalt, men supermennesket i meg godtar det egentlig ikke). Har heldigvis funnet veien tilbake til biblioteket igjen nå og skriver på to essay som skal inn første uken i januar. Studiet er hardt, har tilogmed tilbragt helger på biblioteket, de fleste som kjenner meg tror meg neppe. Så hvordan går effektiv studering og clubbing overens? I motsetning til i Norge går det an å gå ut å danse her fullstendig edru uten å bli sosialt stigmatisert, samtidig som sheesha gjengen stort sett består av muslimer hvorav majoriteten generelt velger å ikke drikke,

Bosituasjonen. Det lille rommet med fuktig, muggen luft var deprimerende, jeg fikk angst av å være der. Klagde i en uke for folk var ikke særlig hjelpsomme i det hele tatt, til slutt fikk jeg flytte inn på rommet ved siden av som er litt større. Kanskje jeg ikke nevnte det, men jeg bor altså på shared room i øyeblikket, det vi si at vi deler soverom. Dette koster 4800 kroner pr mnd. Noe som kan funke meget bra om personene er kompatible. Men her er det null logikk i hvem de plasserer på samme rom, selv om vi fylte ut skjema med interesser. Etter en uke kom det en jente som skulle bo her, og la oss bare si at vi passer ikke overens i det hele tatt, og at hun ikke går overens med resten av beboerne.

Så jeg flytter over til SOAS studentboliger i desember til mitt eget rom med eget bad, fordi jeg fortjener det og ikke har tenkt å bruke tid eller energi på dette mennesket. Litt synd er det for jeg er blitt veldig glad i to av mine andre flatmates, vi er seks i denne uopplyste, mugginfiserte kjellerleiligheten hvor malingen faktisk faller av på badet pga råte. To fløytister fra Royal Academy of Music, de er fantastiske positive folk og jeg kommer til å savne de masse (fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å se de like ofte, de er hardtstuderende musikere). Det andre som er fantastisk med stedet er beliggenheten (sentrumvant som jeg er finner jeg det helt fjernt å skulle bo utenfor kjernen), Regents Park er rett utenfor døra. På fine dager jogger jeg der, mens det enda var varmt gikk det i piknikker og spaserturer. Parken er fantastisk, i tillegg til å huse zoologisk hage i enden har den Queen Mary`s rose garden, sports fields, tamme ekorn, små hyttelignende cafér, svane-sjø (med svaner) fontener og all den naturen jeg savner hjemmefra. I en ende ligger London Central Mosque og skinner med sin enorme gullfargede kuppel. Det går ikke ann å overdrive hvor splendid indeed Regents Park er!

Det var det meste for i kveld og jeg tviler på at noen av dere har lest alt her, neste blog skal handle om mine kulturelle “reiser” i London ☺

Wallahi

I det siste har æ

1) falt ned ei trapp i et offentlig bygg og slått kneet

2) fått gratis klipp av pannelugg og styling hos frisør

3) atter igjen funnet ut kor vanskelig det e å pakke når man skal flytte

FLYTTA

dvs, i mårra tidlig 06.50 går flyet til London :D

må legge med to nye linka i margen åsså, dagens ungdom (eller kidza) dvs kompisa (tvillinga for å være mer spesifik) av min lillebror har reist ut i verden og de har ikke akkurat valgt de mest tradisjonelle landan, Egypt (el Fayoum) og Kina. De e altså 17 år!

The art of travel

Jeg elsker å reise.
Til jul ønsker jeg å reise med tog fra Istanbul til Teheran sammen med venner (Maria er selvsagt), fra Iran til Syria for å besøke James, og fra Syria til Libanon (kjenner en voldsom dragning mot Beirut). Iran og Beirut har jeg vært på vei til før, men det har kommet noe i veien. Men om det ikke blir til jul så står det høyt på lista, sammen med Japan, Kina og India. Gjerne den transsibirske jernbanen. Eller Afrika på langs. Enda bedre enn å bare reise dit er å bosette seg der for en stund, og bli kjent med kulturen, jeg er sosialantropolog, om ubevisst.

Jeg tror at ettersom jeg blir eldre vil reise-mentaliteten min endre seg. Nå som jeg er ung er det lettere å ta til seg kultur og språk, og bli kjent med andre i mitt alderssjikte. En gang må jeg prøve å ta en stor utenlandsreise alene. For det er lett (og trygt) å reise med venner, noe helt annet kanskje å reise med kjæresten, men du reiser alene blir du kjent med deg selv på en annen måte igjen. Reising handler ikke utelukkende om opplevelser, det handler om å møte mennesker, og se sitt eget hjemland fra utsiden. Man blir tvunget til å reflektere over egen kultur, over seg selv.

Øll-festivalen forsterket mitt inntrykk av at jeg har mer til felles med mennesker i andre land enn med mange nordmenn, "folk flest", det er kanskje ikke engang menneskene det handler om men generelle holdninger og verdier i samfunnet, som igjen utrykkes i handlinger.

Jeg skal ikke sove bort sommernatta.

Cabaret

Seconds from the Cabaret at Hotel Naciònal de 5 estrellas, Habana
(clip with sound)

La hoja de coca no es droga

La hoja de coca no es droga - kokablader er ikke dop. Det stod det paa skjorta til guiden vaar, Ozzi. Som vi nok har greid presisere var en meget karakteristisk person. Han kalte alle "petal, flower, darling. love etc". Dere leser vel Ninas blog ogsaa! Utsagnet om kokablader stemmer meget godt. Hele gjengen hadde anskaffet kokablader pluss et sort stoff som fungerer som reaktor, det sorte stoffet er laget av sevjen fra en plante pluss sitronsyre saa vidt jeg forstod. I allefall, kokablader skal hjelpe mot hoydesyke og paa fordoyelsen. Vel vel, det hjalp kanskje litt paa hodepinen (man tygger det kun paa vei opp til de hoyeste passene, det er ikke saann at folk gaar og knansker kokablader i gatene her), eller man brygger te paa de. Oppskriften er som foelger : Man tager en 10 blader og baker de inn med en minibit med reaktor, ogsa tygger man det hele i 15 minutter foer man spytter det ut. Virkningen er nummenhet i leppa og litt i munnen, nesten som lett bedoevelse, men bortsett fra det har det lite virkning. Groent spytt og gressmak i kjeften. Ikke saa verst egentlig.

Saa hvor disse dop-anklagene kommer fra vet ikke jeg, koka hoerer mer sammen med koffein og lettere avhengighetsskapende midler. Jeg mener, paa vei opp til det hoyeste passet skulle jeg virkelig oenske kokabladene var bare bittelitt mer effektive, haha. Nei, helt serioest altsa!

Aaa, ka mer man skulle sagt om Macchu Picchu, det er saa mye som maa fordoyes. Cuzco e i allefall en super fin liten by! Fant ut etterpaa at ae va eneste single jenta pa gruppa vaares, og det va 6 single gutta der. Jaja, naar man gaar svett, skitten og ekkel hele dagen e nok ikke floerting det foerste man gidd aa bry seg med. ¿Eller? Okei, da har vi nok utgreid ganske godt om Macchu Picchu, da e det bare aa glede seg til bildan kommer!

Japp, neste adventure: vi hoppa paa en 6 timers buss til Lake Titicaca, kjent innsjoe for de fleste. Fikk nada info om ka turen skulle inneholde, og ingen va veldig villig til aa hjelpe. Jaja, vi ankom Puno og hotellet som va iiiiskaldt. Hodepinen strax tilbake paa plass, Puno ligg paa 3800 meter! Brukte dagen paa ingenting egentlig, spising og soving. Saa moette vi paa Greg og Liz fra Macchu-gruppa, vi visste de skulle ned dit, men ikke kor de skulle vaere. Viste seg at de hadde faatt rommet rett over gangen. Dermed antok vi at vi skulle paa samme rundtur dagen etter, men der tok vi feil. De ble henta av en mann, og rett etter kom ei dame og kasta oss paa en fullstappa buss, full av kjaerestepar!! Dama spurte ikke ka vi het heller saa vi antok vi va paa riktig buss.

Deretter va det ned paa baaten, halve reisefoelget va fransk og kunne dermed ikke engelsk. Guiden va en skikkelig tomsing som prata masse uten og egentlig fortelle noenting, og gjentok en million ganga at folk bor paa the floating islands, fordi noen hadde lest i ei guidebok at de drar dit hver maarra fra Puno. De flytende oyene floet fritt for flere aar siden. Etter en time kom vi til foerste oya, Uros. Her snakke vi skikkelig masseturisme!! Sikkert rundt 20 smaa baata med turista, alle stoppa paa hver si lille oy med hver sine smaa familia som med engang vi kom satt seg ned og begynte med handarbeidet. Som de seinere skulle selge til turistan. De kan umulig ha bodd akkurat der, det va nok mest for show, for det va nada inne i husan. Vet ikke om alle e oppdatert paa ka slags floating islands det e snakk om, men de e laga av toerka siv og torv, husan e ogsa laga av siv og ogsa smaa baata som ser ut som svana eller naa saant. Plutselig hoerte vi noen som, ropte, saa va det Greg og Liz som stod paa "nabooya" og vinka. Hehe.

Vi tok en saann svanebaat over til neste sted som va "hovedoya" (alle oyen heng fast i hverandre) der va det smaa kioska, restauranta, tv og parabol. Skikkelig trivelig sted, men litt vel mye pushing av suvenira. Saa tok baaten oss 3 tima ut paa aapent vann til neste oy, Amantani, kor vi blei utlevert til vaar "madre" (mamma) og tatt med til et hus. Opplegget her var at gruppa (som hadde null samhold, guud kor vi savne Macchu-gruppa) blei delt opp og sendt til en lokal familie kor vi skulle bo til dagen etter. Ganske primitive kaar. Vi tilbragte dagen med aa leke med husets 4aarige jentunge.

Til lunsj var det suppe...
til middag var det suppe med noko attaat, og da jeg vaaknet dagen etter og saa en bolle paa frokostbordet tenkte jeg; faen, suppe naa igjen, heldigvis var det pannekaker, panqueque. Teen vi skulle faa var en plante som stod paa bordet, det skjoente selvfoelgelig ikke jeg. Det var en type fjell-mynte, ikke fult saa god som mynteteen i Midtoesten!! Familien, som bestod av bestemor, mammaen, to gutter og en jente, hadde hoener, griser og tre stk cuy (marsvin) springende rundt paa kjoekkenet. Iflg den udugelige guiden er giftealderen 15 her og gj.snittlig levealder 45. Det var ingen menn i huset, men vi regnet med de var paa havet, siden de lever av fisk paa oyene i Lake Titicaca. Kingsfish, trout og naa lokale arter. Ogsaa strikker hele befolkningen, de gaar og strikker hele dagen. Luer etc ect som de kan selge. Hovednaeringen er turisme, saa kommer fiske og jordbruk. Klaerne er meget fargerike og kommer faktisk fra Andalucia i Spania, brakt med av conquistadorene. Lake Titicaca har vaert underlagt mange herskere, blant annet Incaene. Men de var ikke de opprinnelige beboerne.

Paa kvelden var det "fest" for turistene. De fleste ble kledd opp i tradisjonelle klaer og maatte danse rundt baalet mens to band hadde battle (eventuelt spilte hver sin gang) Begge bandene bestod av unge gutter. Mye pan-floytemusikk i Peru. Jeg og Nina fikk hver vaar poncho og satt og froys paa en benk, iiiskaldt. Hadde paa meg ullundertoy, fleece, genser, vindjakke, lester, votter, lue og ullponcho. Oya var ganske idyllisk, men vi som kom rett fra Macchu Picchu var fortsatt i en mental tilstand innstilt paa action og adventure, dermed kjedet vi oss ganske fort da det var lite aa ta seg til. Superromantiskt paa kvelden, fullmaanen lyste opp alt saa vi ikke trengte lommelykt (for engangsskyld). Sov som beibier den natten :D

Dagen etter var det en time baat til siste oy, Taquila (maa nesten dobbelsjekke navnet). Der gikk vi en times tid oppover (4200 meter), herregud, flashback til Inca-trailen. Moette paa Greg og Liz igjen, de er noen herlige folk. Lunsjen var paa en restaurant foer vi tok baaten tilbake til Puno. Der hadde vi 5 timer foer bussen tilbake til Cuzco. Spiste sammen med Greg og Liz, greide aa stikke fra regninga, det var mer uskyldig enn det hoeres ut som. Jeg ba om regninga men vi fikk bare Greg og Liz sin, saa ventet vi ganske lenge men ingenting skjedde, dermed bestemte vi oss for at det var skjebnen som ville spare oss for noen kroner og gikk :D

Paa busstasjoen fant vi ut at bussen var kansellert (bra vi var ute i god tid), men at vi kunne faa plass paa en mye bedre buss gratis. Greit for oss! Desverre holdt vi paa aa fryse i hjel den natten, det var iiiskaldt paa bussen, til tross for tjukk innpakkning. Kom tilbake til hostellet i Cuzco 04.30 og sovnet. I dag vaaknet vi ufrivillig 09.00. Shoppet en del alpakka-ull og bare chillet i solen paa hoved-plazaen i byen. Plaza de Armas er saa trivelig! ME GUSTA CUZCO.

To dager til CUBA!! HURRA HURRA HURRA :D