Speedy Gonzales does Incatrail

Andale Andale (gaa med deg)
Arriba Arriba (opp opp)

Foer jeg begynner med Inca-eventyret, skal jeg bare fortelle hva slags kulturelle midler jeg har med for intellektet. Thousand Splendid Suns og Girls from Riyad (Banat al-Riyad). Vitig med Midtoesten litteratur. Musikk som funker paa 24 timers bussturer og sprinting opp til 4200 meter; Gotan Project, Tinariwen, U2, Hung Up av Madonna, Matisyahu etc.

Inca-eventyret begynte med en rush-tur til Ollantaytambo pga general-streiken, og lite viste vi hva som ventet av stress videre. Guiden, en meget stereoid type med Hasselhoff-lost in the 80s stil og loevemanke var veldig ADHD og entusiastisk. Hah, 45 kilometer, tenkte vi. Naa tenker jeg, herregud, vi overlevde Macchu Picchu!!
Foerste dagen begynte med en 12 kilometers hike paa 6-7 timer. Tempoet var meget raskt, men det var ikke de verste stigningene. Til lunjs hadde porterne satt opp telt og disket opp med maissuppe til forrett og fisk (med ost) og groennsaker til hovedrett. Vi fikk hver vaar bolle aa vaske hendene i. Sol hele dagen og fantastisk og se paa fjellene, et med snoe paa, og en inka-by (der vi fikk 10 minutter observasjonstid fra plataaet, ingen tid til utforskning). Etter lunsj var det videre rush til campen, de siste 3 kilometerene gikk rett oppover, og inka-trapper er meget hoeye i forhold til vaare smaa bein.

Naa maa jeg introdusere gruppa, en fantastisk gjeng som fungerte bra sammen, saa bra at vi skal moetes for middag ogsaa i kveld i Cuzco. Foerst the hooneymooners! Vi hadde to par som var paa bryllupsreise. Et fra Dublin, Greg og Liz, supersosiale og hyggelige, med en god porsjon humor. Greg hjalp meg med baeringen siste dagen da jeg hadde feber, tilbake til det senere, og Liz var sykepleier saa hun kom med gode tips underveis. De fleste foelte seg daarlig paa et eller annet tidspunkt, i magen, pusteproblemer etc. Neste par ut er Giske og Kari, fra Bergen. Skikkelig hyggelige folk, et skikkelig super sporty par som gjoer alt mulig av aktiviteter. Kari er aerobics-instruktoer og jeg fikk selvfoelgelig et par gode uttoyningstips hos henne :D Saa var det vaere fire aalesundere. Hehe. Peter, Eirik , Jan og Terje. Skikkelige godgutter med et par saeregne hobbyer og sokke-historier paa lur. Her snakker vi kjernesunn norsk ungdom, sprang opp fjellet uten saa mye som en draape svette. Naar jeg og Nina holdt paa aa segne om av utmattelse og gele-bein paa slutten av dagen, dyttet de oss opp bakken eller passet paa at vi var ok. Hele gruppa var superflinke paa aa passe paa og motivere hverandre. Sist men ikke minst, de to soestrene fra Calefornia, Ashley og Whitney. Ogsaa meget sporty. Ahley jobber selv som adventure-tourguide og er snowboardinstruktoer og Whitney springer halvmaraton. Dere burde ha skjoent tegninga naa og sett hvor opplagt det er at vi to norske jenter hadde de minst gunstige forutsetningene for aa holde tempoet.

Ok, hvor var jeg. Ja, vi kom til campen foerste dagen og fikk boller med varmt vann til aa vaske foettene i, samt popkorn og kakao :D Til middag var det quinoa-suppe og kylling. Sjokoladepudding til desser. To og to delte telt, det var ekstremt vanskelig og faa sove paa grunn av hoyden. Angret paa at vi ikke hadde hodelykter da det ikke var lys paa do, men vi fikk laane av noen andre, samt mygg-middel. Hver dag ble vi vekket 07.00 med en kopp te. Jeg froeys ganske mye foerste natta, fant et hull i foret i soveposen! BAH! Hele Inca-trailen har vi ropt "PORTER", for baererne springer til campen mens vi gaar. Ja, springer faktisk opp fjellet, de pauser jo naa og da, men jeg er soekk-imponert. De tjener 170 soles pr tur, det er ca 55 dollar. Naar det ikke er sesong drar de tilbake til markene sine for aa dyrke de og vaere med familien.

Ok, dag 2, kjent som helvettes dagen, og jeg vet sjuukt godt hvorfor. Vi skulle fra 3200 meter opp til 4200, kjent som Dead Womens Pass. 16 kilometer skulle unnagjoeres, ca 8 timer gaaing. Foerste timen var greit terreng, men saa begynte det, inca-steps (det vil si litt for hoye, for mine bein, trappetrin av stein bratt oppover). Det gikk greit en stund, med tanke paa at tempoet var ganske raskt, men etterhvert som det ble hoyere og hoyere og vanskelg aa puste greide jeg ikke holde tempoet uten asmatiske pusteanfall. Sementlaara hjalp ikke paa. Det endte med at jeg og guide-assistent Luis gikk ca en halvtime bak de andre (20 minutt etter Nina som ogsaa slet) og tok det rolig og snakket om alt mulig annet saa jeg skulle la vaere og tenke paa pustingen. Jeg kom meg faktisk opp Dead Womans Pass, alternativet var aa gaa tilbake til start (17 km) og det er jo ikke noe alternativ. Jeg kunne aldri gitt opp og snudd, om jeg saa skulle kroepet de siste 2 kilometerne. Og selvfoelgelig var det tjukk taake paa toppen, saa vi saa ingenting, nada! Jeg var tilogmed for sliten til aa spise snickersen min, det skulle man aldri trudd. 5 kilometer i litt for kjapt tempo opp til 4200 meter og ingen tur-sjokolade. BAH!
Etterpaa var det 5 kilometer nedover bratte inca-trinn, vi gikk forbi de fleste andre turgruppene, og det sier en del. En av de andre guidene spurte om vi var i et race.

Saa var det lunsj, Guiden informerte oss om at det var foerste gang han var kommet en halvtime foer tida til campen. og etter lunsj kom endelig energi-kicket, vi hadde enda 6 kilometer med hike, halvparten opp bratte trinn til 3800 meter. Her fikk Nina pustevansker og et lite panikkanfall. Men med hjelp fra guiden og med baby-steps kom hun seg opp til passet. Endelig sjokoladetid. Etter dette hadde jeg energi og humoer igjen, og alt var bra. Vi kom til campen og fikk mat, og toeyde og toeyde og toeyde, men 16 kilometer bratt fjell er vanskelig og toeye bort.

Dag 3 og 4 kommer i morgen! Maa tenke gjennom detaljene.


Jeg skal sende takkemail til Nike, gortex-fjellskoene mine var fantastiske. Fikk ikke bruk for et eneste compeed! Disse skoene er gaatt inn til og fra universitetet i Tromssoe pa asfalt (45 minutt hver vei). Det vi burde hatt med, men glemte; tigerbalsam for stive muskler. Jeg toeyde nesten en time daglig, men beina var sement dagen etterpaa likevel. Og HODELYKT. Burde staatt med store bokstaver i voucheren. Opp 03.45 for aa gaa i bekmoerket og staa i koe for aa faa sprinte opp til Macchu Picchu til soloppgang paa glatte steiner, eh, uheldig uten hodelykt, UMULIG. Heldigvis reddet Terje meg og var min lysfontene hele veien :D